Drep en sangfulg!

Det er sommer. Med sommerens lyder, dufter og farger. Inntrykk som har satt seg fast siden vi som unger åpnet sinn og sanser når sola tok tak, vinterplagg ble lagt ned i møllkuler og slitte sandaler som har vernet barnebein før mine ble gravet fram.
Jeg husker denne sanseflommen. Selv om hukommelsen er selektiv: Det var alltid sol og varmt, og hver junimorgen våknet jeg til den berusende syrinduften som varlig trengte inn gjennom det åpne vinduet, filtrert av mormors blondegardiner.
I syrintreet bygde svarttrosten reir, og hver kveld satt hannen og lot sine vakre melodiske toner overrisle guttekroppen som lå bak det åpne vinduet og suget til seg inntrykk av en tid svanger av yr stemning og sprudlende forventning.
Slik ble min naturinteresse født.

Jeg var ikke alene med skjerpede sanser disse sommerkveldene i vårt lille nærmiljø. Ofte kom den gamle verten – huseieren - puslende med forsiktige steg mot en «hvitmalt benk i hagen». Med seg hadde han dagens siste kaffekopp og dagens siste kveikte snadde. Stille satt han der – lyttende – uvitende om at poden i andre etasje fulgte interessert med. Det skjedde intet – men det var poenget. Vi lyttet begge – den gamle tyskeren som snakket så rart norsk og den spill våkne tiåringen. Vi hadde en felles hemmelighet – som bare jeg kjente.
Egentlig fryktet vi unger husverten. Han var ikke god å komme ut for når han var sint, og det var han egentlig ofte, men på slike kvelder lurte tiåringen på om han ikke var «god på bunnen» - om aldri så mye tysk. Det var romslig tenkt av et krigsbarn tidlig på femtitallet.

I dag har eksperter, forskere og byråkrater - mennesker med makt - satt seg fore å knuse mitt barndomsbilde. I Miljødepartementets korridorer flagges det grønt for å skyte sangfugler som svarttrost og måltrost. Syriner og ripsbær er svartelistet i norske hager. Det samme gjelder grasløk, kirsebær og eple. De hører ikke hjemme her. Må vite. Tiåringen inni meg gråter.

Og de færreste står opp til forsvar. Det er få blant oss som bryr seg. Det er så mange av oss som har glemt barndommens sanseverden. Nå skal vi alle være så dyktige, så skoleflinke – vi blir alle oppdratt til å bli enere, og i denne verden er det ikke plass til de som faller utenfor.
Vi har ikke bruk for sangfuglen. De er økonomisk unyttige, og det smaker botanisk rasisme av kampanjen mot syrin, ripsbær og grasløk; de hører ikke hjemme i norske hager i selskap med genuine norske vekster. La gå at de har vært her i århundrer, men like forbannet: De forurenser norsk edel natur. Og kanskje det verste: De gir ingen profitt!

Denne dyrkingen av de som er «innenfor» og vrakingen av alt og alle som står på utsiden er ingen tilfeldighet. Det er resultat av en villet politikk. Derfor er det elitens lover som gjelder – alltid. Og i dette samfunnet er det smarttelefonen og pc-en som symboliserer lykke og ulykke, som skiller de verdifulle fra de verdiløse.
Det er de som behersker telefonen og pc-en som skriver lovene. Det er de som bestemmer at trygdede fra denne forsommeren ikke lenger får månedlige hyggelige brev fra NAV som forteller at det havner noen kroner på kontoen. Nå må de tukle med små skrift på en mobil i stedet.
Det er de som tvinger noen hundre tusen mennesker uten pc- og smarttelefonkunnskap ut på tiggerferd til slektninger, naboer og barn for å kunne klatre over infomasjonsperrene som stenger dem ut fra de vellykkedes produktive verden.
Det er de som forteller oss at det er uproduktivt å yte service gjennom bankfilialen på hjørnet. De mange hundre tusen som ikke kan betjene sine økonomiske forpliktelser via pc og mobil «lønner seg ikke». Sier de vellykkede og stenger døra samtidig som de applauderer ideen om å nekte folk flest å kjøpe tjenester og varer for reelle penger. Det er bare tastetrykket som lønner seg.

Slik skaper de vellykkede sin verden. Og veien dit er bestrødd med verdinormer der kapital og profitt betyr alt – der klasseforskjell og grov inntektsforskjell fremheves som sunne trekk i et livskraftig konkurransesamfunn.
De som stritter i mot er økonomisk unyttige. De er en belastning for de produktive – de bremser framskrittet og må bekjempes. Slik har det alltid vært, men sjelden tydeligere enn i våre dager.
Men fortsatt synger det en og annen sangfugl. Fortsatt dufter det av syriner. Fortsatt står det en og annen benk i hagen der en kan sitte og lytte til forsommerkveldens festkonsert. Fortsatt er det faktisk noen av oss som dyrker uøkonomiske verdier.
God sommer!

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media