Klassekamp i tv-ruta

■ Forleden dag var jeg nær ved å ramle av stolen. NRK hadde av en eller annen merkverdig grunn invitert et ganske alminnelig menneske i studio til debatt om pensjonister. Nå vel. Ikke ganske alminnelig. Kjent navn fra venstrekretser som fortsatt mener noe om samfunnsutviklingen.

Det var i utgangspunktet lagt opp til et solid oppgjør med pensjonister flest som ble presentert som vår nye overklasse. Dernest et knusende angrep mot et samfunn som ikke vet å honorere den EKSKLUSIVE delen av våre eldre, de med kunnskap og intelligens. De med makt og posisjon.
Angrepet skulle gå etter to akser:
Først en avsløring av dagens halvgamle trygdemottakere som som håver inn stadig feitere pensjoner og som svir fettet på kvite strender og boltrer seg i sydens bølger året rundt. (På skattebetalernes regning). Og ikke nok med det: Det er ingen i dette samfunnet som prosentvis har så raskt voksende inntekt som denne gruppen. Alt dokumentert med sjefsøkonom Steinar Juels plansjer.

Dernest sekvens to: Frustrerte professorer som hisser seg opp fordi de må gå av med pensjon ved fylte 70. Uten å være skjemmet av et beskjedent selvbilde får vi beskrevet eliten i arbeidslivet, de intellektuelle fyrtårnene som på ubestemt tid burde gis anledning til å være på post for å opplyse kunnskapens tre for sine unge kolleger. Muligheter de blir fratatt på grunn av middelmådighetens regelverk.
Jeg innrømmer det villig: Jeg kunne lett latt meg imponere av regien var det ikke for det overraskende innslaget av folkelig fornuft i studio.
I stedet for å synes synd på eldre oppofrende professorer som med skrekk ser pensjonsalderen i kvitøyet, eller vri meg i ubehag over vrøvlende sydenpensjonister, tok debatten en ny retning: Seansen ble et oppgjør med reaksjonære holdninger klekket ut i en beskyttet atmosfære av folk med begrenset kunnskap om hverdagen utenfor «glassburene».
Det hjalp ikke at sjefsøkonomen via plansjer og søyler forespeilte oss at velferdssamfunnet ville gå til helvete med mindre disse halvgamle pensjonist-snylterne ble strippet for noen av sine goder. Eksempelvis billige buss- og togbilletter!
Det hjalp heller ikke at våre pensjonsregler hindrer akademiske overklasse-eldre å boltre seg begeistret i arbeidslivet inn i støvets år.
I studio var denne gruppen presentert med nevnte sjefsøkonom, en rasende professor – på spranget til å bli emeritus - og Høyres eldreorakel Astrid Nøklebye Heiberg.
Alle sloss for de helt spesielle eldre, de friske, de intellektuelle, de resurssterke som kunne veilede de yngre og mindre bemidlede hvis de bare slapp å fratre yrkeslivet i gangfør alder.
Og så dukker han opp da, denne tittelløse pensjonisten. Sammen med Pensjonistforbundets utsendte ryddet han opp i begrepene. Og det ble mer enn tydeliggjort at det egentlig var en skoletime i klassesamfunnets virkelighet vi ble trukket inn i.

Vi fikk en påminning om at det ikke var en alderdom i plysj, med bekvemme «professorale» overgangskontorer som ventet de fleste ved oppnådd pensjonsalder.
Vi fikk vite at for mange er arbeidslivet fortsatt slik at menneskekroppen er en forbruksvare som slites ned og pensjonen en «livredder» - en utstrakt hånd – et løfte om noen avsluttende år preget av annet enn slit.
Kort sagt: Det er ikke alle eldre som begeistret vil forlenge yrkeslivet og som frimodig går en ny arbeidsdag i møte fordi det er så er så «innmari gøy og så givende sosialt sett».
Det finnes faktisk fortsatt mange blant oss, ødelagt av et arbeidsliv som en sjefsøkonom, en Høyre-rådgiver eller en professor med grenseløs tiltro til egen arbeidskraft knapt kjenner av omtale.

Slik utviklet debatten seg. Det startet som en vendetta på flere plan:
Det skulle være et oppgjør med de «stadig rikere» og feite pensjonist-snylterne som angivelig er ansvarlige for at velferdssamfunnet vil havarere på grunn av alderdommens påståtte grådighet. Det skulle være et håndslag til en akademisk elite som gjør opprør mot en pensjonsalder som åpner for at nye generasjoner akademikere slippes inn på grønne gressganger.
Så gikk det ikke slik. Det ble i stedet noe puslete smålig over en sjefsøkonom som vil frata trygdede honnørbilletter på bussen for å redde norsk økonomi, og som blir svar skyldig når han blir spurt hvilke goder dagens eldre har som ikke dagens unge og yrkesaktive ikke er i nærheten av.
Det blir noe reaksjonært slurvete over en økonom som tillater seg å begrunne velferdssamfunnets mulige undergang ved å skyte ensidig på trygdete, men frikjenner en regjering som overrisler vår hjemlige overklasse med skattelettelser i milliardformat.

Jo da, jeg kjenner sydenpensjonistene jeg også. Jeg har møtt golf-kameratene på Costa del Sol. Men du verden: Jeg kjenner også rørleggeren som fikk kroniske yrkesskader i 50-årsalderen. Jeg kjenner den løsemiddelskadde maleren. Jeg kjenner kassadamen med forkalkede skuldre. Jeg kjenner forskalingssnekkeren som fikk ødelagt ryggen. Jeg kjenner fiskeren som forfrøs beina gjennom et langt liv på sjøen, og småbrukeren som måtte kvitte seg med bruket da et utslitt hjerte sviktet. Jeg kjenner også vaskehjelpen – hun med det åpne såret på leggen - som gråt av glede da hun endelig ble pensjonist.
Det var disse som forunderlig nok hadde en talsmann i NRKs studio forleden. Derfor ble det klassekamp i tv-ruta.


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media