Logring for makta

(13 - 2017) I løpet av kort tid har det norske medstrøms-kommentariatet buklandet. Påstanden er drøy, men etter å ha fulgt politisk journalistikk i noen tiår, og selv tilhørt klanen i en mannsalder, mener jeg å ha mine ord i behold.
Kommentatorer og “eksperter”  som dilter logrende etter autoriteter har vi alltid hatt i mediene. Ikke minst i arbeiderbevegelsen var det folk som skjelet til partikontorene og innhentet autoritative synspunkter før de selv våget å sette en bokstav på papiret.
Jeg tråkket selv mine første journalist-år i Arbeiderpressen  - et politisk imperium etter norsk målestokk, der storparten av redaktørene knapt skrev en leder før de satte seg inn i partiets offisielle linje formidlet på rosa papir av selve presseguruen i “rørsla” - Olav Brunvand.  
Vi unge brukte mangt et ukvemsord om systemet, og oppdaget for seint at fravær av journalistisk takhøyde ikke var noe særtrekk knyttet til arbeiderpressen.  
Når vår lokale redaksjonsklubb måtte rykke inn en betalt annonse i vår egen avis for å fortelle at vi var imot norsk medlemskap i det som den gang het EF, overså vi glatt at vi fant tilsvarende grenser for journalistikken i alle aviser, uavhengig av formell tilknytning til de politiske partiene.
Den erkjennelsen gikk imidlertid hurtig opp for noen av oss etter oppløsningen av partipressen. Som politiske noviser svimet vi rundt i trua på en ny vår og var blinde for det faktum at nissen fulgte med på lasset - at overgangen fra partikontor til børs var som en vandring fra aske til ild. Forskjellen besto i at landets partipolitiske presseguruer ble erstattet av kapitalens forlengede arm i landets politiske redaksjoner. I ly av såkalt “fristilling” og “uavhengighet” forsterket  storkapitalens redigerere sitt grep. Kravet til profitt i mediebransjen nådde nye høyder. Resultatet av den såkalte “fristillingen” ble at selv noen av  våre mest pyntelige sosialdemokratiske aviser forsvant, mens knapt en eneste høyre-avis skiftet side i samfunnsdebatten som følge av dette kunstgrepet. Fortsatt lever vi derfor i et samfunn med massivt borgerlig og konservativt medietrykk. Ja, verre enn noen gang tidligere.
Dagbladet - den eneste uavhengige hovedstadsavisa med ryggrad til å forfekte alternative meninger gjennom en kald krig - overgår nå de fleste i vulgærjournalistikk. Selv NRK synes vettskremt av sin egen skygge og har latt seg presse inn i enfoldet etter årtiers Frp-beskyldninger om å være  ARK.
Ensrettingen er massiv. Alternative røster finnes knapt. Det pipes unisont begeistret fra ulike redaksjoner som alle har det til felles at de står trygt på høyresiden i det politiske bildet.
Nå er det lett å raljere, men verre er det at det fristilte medie-Norge stadig hyppigere  misbruker presse-etiske normer på sin ferd. Kildekritikk og vilje til balansert framstilling gjennom åpen debatt vrakes daglig. Det hører med til dagens orden å slakte synspunkter man misliker ved hjelp av ymse eksperter med uttalt slagside, og  uten motforestillinger.  Man trenger da ikke motforestillinger når man allerede i utgangspunktet har bestemt at  håndplukket “ekspertise” forfekter “sannheten”.
Vi er vitne til en journalistisk ekstremisme som hemningsløst bryter inn i hverdagen. Verst er kommentariatets tilbøyelighet til å ekskludere analysen til fordel for fordummende forsøk på å opptre som politiske orakler. De siste månedene er eksemplene legio. Det startet med unison mobbing av Bernie Sanders da han blandet seg inn i amerikansk valgkamp. Han kunne jo ødelegge valget for yndlingen Hillary Clinton må vite.
Så fulgte brexit.  Et massivt opprør fra tullinger i hopetall - frekke nok og mange nok til å  ødelegge for Storbritannias EU-elite, til tross for all verdens “ekspert-spådommer”.
Men pytt. Man fortsatte ufortrødent da nok et radikalt “fossil” dukket opp. En rabiat britisk “backbencher”, en sympatisør av Fidel Castro og andre terrorister som ifølge VG nærmest hadde kuppet til seg makten i Labour. I NRK ble han framstilt som “en gammeldags sosialist” uten velgerapell, en etikett som ble forsterket av “eksperter” både i studio og i Londons gater.
Så mente velgerne noe ganske annet. Jeremy Corbyn ledet Labour fram til en framgang like stor som da Clement Attlee slo Winston Churchill i 1945!
Nå kunne man kanskje slutte der. Men nei. Nytt valg og nye muligheter, denne gang i Frankrike. Kommentariatet øynet en sjanse til revansje, og yndlingen, liberalisten og EU-vennen Macron vant som ventet. Det ble jublet over den nyvalgte presidentens  “massive” suksess, og de færreste tok seg tid til å reflektere over tallenes tale - eller kanskje de ikke brydde seg? Uansett: Den påståtte suksessen var det femten prosent av de franske velgerne som sto for. Resten - 85 prosent - vendte ham ryggen. De hadde andre kandidater - eller de ga blaffen i å bruke stemmeretten!
I beste fall er det en suksess med betydelig bismak, i verste fall et signal om nok et borgerlig demokrati i ferd med å råtne på rot. Men hvor ble det av DEN analysen?

Stikkord

makt

kommentareriet


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media