Et forsvar for surt ervervet velferd

Behandlingen av rom-folk og andre sårbare minoriteter er et fattigdomsproblem med seige røtter i egoisme og grådighet, og det handler om holocaust og pogromer.

 

Per Andreas Kveseth - Forfatter & Historiker

OG OM HUMANISME. Problemet har historiske tradisjoner i behandlingen av jøder, jesuitter, sigøynere, tatere, reisende, funksjonshemmede, arbeidsløse og helt alminnelig fattige mennesker gjennom tidene, og skal derfor ikke knyttes til eller katalogiseres som et resultat av spesielle økonomiske kriser, i tilfelle bare som utløsende faktorer for denne typen forfølgelser og fordrivning. For mellom dødsleirene ligger hverdagsdiskrimineringen vi alle deltar i.

ER KRIMINALISERING AV tigging og uteliv under byens bruer holocaust og pogrom? Jo da, det er faktisk ingen vesensforskjell mellom å gasse et menneske eller sulte det i hjel. Den stygge egoismen og brutaliteten er bare så mye bedre skjult – råskapens Zyklon B er byttet ut med sivilisasjonens snedige fornuftshumanisme – elendigheten avhjelpes best der den hører hjemme, så kom ikke her med griske tiggerhender. Men likevel kan det være nødvendig å se på bruken av slike begreper som holocaust og pogromer, og om de er relevante uten å rote til diskusjonen.

DET ER KANSKJE langt mer produktivt å finne kjernen i slike spørsmål med begreper som solidaritet, humanisme, fordeling, fellesskap, likhet og fremfor alt – klassetilhørighet. For ingen av disse begrepene er avhengige av fattigdom eller rikdom, og det finnes ingen klassetilhørighet uten solidaritet, humanisme, fellesskap, fordeling og likhet. Det er vel også slik at menneskets gode egenskaper alltid er mer nødvendig i krisetider når fellesskap og solidaritet gir størst overlevelsesmulighet. Uten disse begrepene på plass, ligger veien åpen til holocaust og pogromer – ikke nødvendigvis i form av utryddelsesleire, men som meningsløst inhumane og fiendtlige lover og total mangel på inkluderende og solidarisk gjestfrihet diktert av verdighet og respekt.

DET KAN FORSTÅS at fattigdom og nød nøler med å ta inn over seg enda mer elendighet – det kan imidlertid ikke forstås at et av verdens rikeste folk oppfører seg som mistenksomme gjerrigknarker med brannmur mot nødens magre hender. Vi er blitt et folk som hemningsløst øser av klodens rikdommer og som sikrer vårt eget avkom i generasjoner framover med lure spekulasjoner i storfinansens loppemarkeder, men som nødig slipper andre inn til vårt rike bord. Som gribben verner sitt åtsel, bygger vi demninger rundt vår velstand, men sikrer styrken i demningen med luker og ventiler der overflodens filantropi og nådegaver kan lette på trykket og legge sitt forsonende skjær over egoisme og mistenksom fremmedfrykt.
VI KAN IKKE redde alle, lyder det bak demningens sikre vern. Nei vel, men vi glemmer at rikdommens nådeløse krav forplikter oss til nettopp å gjøre det. Vi skal redde alle – det vil si dele vår rikdom med alle. Hvor mye det da blir på hver enkelt, har lite med saken å gjøre. Etter 2000 år med kristendom og lignelser om den rike unge mannens eksistensielle problem, burde vi ha lært det. Men så er vel kristendom under prekestolen noe annet enn dagliglivets kristne forpliktelser – må man gjennom et nåløye for å komme inn i himmelriket, kan det jo egentlig være det samme. Og så var det jo dette med lignelsens billedlige betydning. Gå på vannet, liksom!

DESSVERRE MINNER DETTE litt for mye om det som de siste årene er blitt norsk flyktnings- og asylpolitikk. Den mest rigorøse og rigide politikk overfor verdens svakeste og dårligst stilte uansett hvilket land vi sammenligner oss med. En politikk der vi skjuler en kynisk og minimalistisk asylpraksis bak tall som blir høye fordi de avstemmes mot landets folketall og på den måten får Norge sammen med Malta, til å framstå som de land som i en periode har mottatt flest asylsøkere i hele Europa. De virkelige tall, der landets egne beskjedne befolkningsstørrelse ikke er tatt med som smart juksebakgrunn, er helt annerledes: I toppåret 2002 mottok Norge 17 480 asylsøkere, mens Sverige åpnet sine dører for hele 33 016, Østerrike 37 074 og Sveits 26 217.

I 2009 GJENNOMFØRTE en rekke land såkalte regulariseringer, dvs at man ga oppholdstillatelse til tidligere avslåtte asylsøkere – altså papirløse, og land som Spania regulariserte 580 000 papirløse, Storbritannia 160 000 samt at Finland innførte en fast ordning hvor avviste asylsøkere får opphold dersom de fortsatt er i landet etter to år. Norge har ikke hjerte for slike ordninger, og det er framover ingen aktuell politikk å regularisere de mange tusen papirløse som uten noen kontroll, helsemessig, skolemessig eller velferdsmessig befinner seg i landet.

DETTE ER FLYKTNINGER som etter hvert utgjør en hær av illegale vaskere. Den eneste jobben de kan få, er å vaske kontorer, sykehus, aldershjem, restauranter og private hjem. Et svært ubehagelig minne fra en tid Europa helst vil glemme, rinner meg i hu. Jøder på kne i Wiens gater, utkommandert av myndighetene til å vaske og rense gater og fortau med såpe og tannbørste. Er dette Norge av idag?

HVORDAN KAN DET ha seg at arbeidsinnsatsen til høyt utdannede og kompetente ingeniører, sykepleiere, lærere og landbruksteknikere ikke er brukbar til annet enn vaskejobber, hvis det ikke dreier seg om et menneskesyn mistenkelig likt det som ligger bak behandlingen av europeiske jøder gjennom hundrer av år og spesielt under nazistisk styre og kommando. En svært vond erkjennelse å komme fram til, blant annet fordi den også rommer nedvurdering av rengjøringsarbeid som fagkompetanse og renholderen som fagmenneske.

FOR HVORDAN VI enn ser dette, så vil en inndeling i livskvalitet etter arten av arbeid, og den påfølgende plassering av samfunnsgrupper til bunnsjiktet av arbeidsmarkedet, nødvendigvis ha sterke rasistiske undertoner.
OG DE SOM ikke vasker Norge rent og holder landet vårt ryddig, blir satt til å vaske skitten av aldershjemmets dårlige lukkemuskler. Også dette en form for arbeid de fleste av oss prøver å unngå, og som historisk og tradisjonelt svært ofte ble utført av frivillige idealister med stort hjerte for de svake og hjelpeløse i samfunnet. Og som derfor fortsatt kan betales med et minimum lønn, fritt for sosiale ytelser og sjenerende trygdeordninger.

DETTE ER FAKTISK Norge av idag! Med Arbeiderpartiet i sjefsstolen.

MEN DET ER verre enn som så. For ikke bare har regjeringen de siste årene nektet å bruke løsninger som kunne avhjulpet den verste nøden og uretten – de har ført en politikk der ille har gått til det verre. Hør bare: Vel vitende om at økonomiske represalier og straffetiltak ikke vil ramme de aller mest nødstedte blant oss, ganske enkelt fordi de ingenting eier, har regjeringen sørget for at det er arbeidsgiveren som får trøkken. Den som tar papirløse i sitt brød, blir straffet med bøter. Og hvilke bøter! En bakermester i Rogaland fikk 300 000 kroner i bot fordi han ikke ville gi en papirløs asylsøker sparken. Dette var en flyktning som dokumentert trengte beskyttelse etter UNHCRs kriterier, men som etter vår rødgrønne regjerings mening heller fortjente straff. I form av arbeidsløshet, sult og fortvilelse. Dermed smelte man til arbeidsgiveren.

OG DA ER vi ved begynnelsen av denne artikkelen. Når vi ikke engang unner mennesker på flukt fra despoti, krig, sult og forfølgelse, en mulighet til å brødfø seg på anstendig måte etter å ha gjort dem papirløse, gjenstår det ikke så mange muligheter for å redde livet. Først og fremst blir papirløse gatemennesker. Mennesker uten bopel som blir henvist til å sove under bruer, i parker og på de verst tenkelige steder i byenes utkantstrøk. Og selve livsoppholdet blir nådeløs kamp med tigging, småtyverier og i verste fall prostitusjon som ”arbeid”. Og dessverre for oss – dette dreiser seg i alt vesentlig om papirløse mennesker som er bortvist fra landet, men som likevel ikke kan sendes ut på grunn av situasjonen i hjemlandet. Er løsningen da å la dem sulte i hjel? Eller ta sitt eget liv i ren håpløshet og fortvilelse? Mange gjør faktisk det.

BEDRE STILT ER vi derimot når det gjelder rom-folk og andre fattiglus fra Schengenområdet som kommer hit bare for å snylte på vår hardt tilkjempete velstand. For vi kan jo f.eks. kriminalisere tigging. Vi kan nedlegge forbud mot å sove i offentlig rom, i parker, under bruer og i trafikkmaskiner. Og med litt list og lempe kan vi kanskje helt stenge grensene for den slags folk.

JO DA, DETTE er Norge av idag.


Pengesluk uten forsvarsevne

Hærsjef Odin Johannesen. Har vi et forsvar uten forsvarsevne?		Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

(11 - 2017) Forsvaret er et skandaløst pengesluk. For 50 milliarder kr. i året får vi i praksis ikke noe militært forsvar av Norge. En...


Forutsigbar Stortingsmelding

Afghanistanutvalget ved leder Bjørn Tore Godal avgir sin rapport til utenriksminister Børge Brende (H) og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) .																						Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

(12 - 2017) 21. april offentliggjorde Utenriksdepartementet stortingsmelding 36 (2016-2017). Selv om meldingen bærer navnet «Veivalg i norsk...













RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media