Får han lønn som fortjent?
Får han lønn som fortjent?

■ Kravet om norsk lønn i Norge er reist mange ganger de seinere årene. Hva ligger i begrepet norsk lønn i Norge? Og hva er bakgrunnen for at dette kravet er reist gjentatte ganger? Det er også grunn til å se på om kravet har vært med på å endre norsk regelverk. Og ikke minst hva er situasjonen i arbeidslivet i dag?

På nittensyttitallet økte bruken av utenlandsk arbeidskraft i Norge. I 1975 inngikk LO og Norsk Arbeidsgiverforening en avtale om at utenlandske arbeidstakere kun skulle få innvilget arbeidstillatelse om de var sikret lønns- og arbeidsvilkår som var likeverdige med hva norske arbeidstakere hadde.

Denne ordningen falt bort i forbindelse med EØS-avtalen, en avtale som ble vedtatt med virkning fra 1. januar 1994. Bakgrunnen for at ordningen falt bort var at Norge da ble en del av «det indre markedet», med fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Det betød i praksis at EØS-borgere, altså innbyggere fra alle EU-landene og landene som inngikk EØS-avtalen, ikke lenger trengte arbeidstillatelse for å kunne ta arbeid i Norge.

Før EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994, hadde man i forarbeidene til Allmenngjøringsloven(Odelstingsproposisjon nr. 26 1992-1993) belyst at fri flyt av arbeidskraft kunne utfordre det norske arbeidslivet. I forarbeidene heter det at «bestrebelsene i norsk arbeidsliv på å gjennomføre likebehandling av norske og utenlandske arbeidstakere innen de enkelte bransjer med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår, ikke lenger kan overlates til arbeidslivets parter og deres avtaler i samme utstrekning som hittil».
Den første januar 1994, samtidig med EØS-avtalen, trådte også Lov av 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler i kraft. Her heter det at «Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Dette for å hindre at arbeidstakere utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.» Fra departementets side het det at «hensikten med loven er å sikre den enkelte utenlandske arbeidstaker mot urimelig lønns- og arbeidsvilkår og samtidig unngå uheldige konkurransevridninger for virksomheter med norske arbeidstakere».

Selv om lov om Allmenngjøring ble vedtatt og trådte i kraft 1. januar 1994, så fikk vi innenfor byggfagene allmenngjøring av minstelønnssatsene først i 2004, og da begrenset til deler av landet. Dette ble gradvis utvidet til å omfatte hele landet fra 1. januar 2007. Med allmenngjøring menes at man gjør en tariffavtale, eller deler av den, til en minstestandard for alle som arbeider i den aktuelle bransjen, eventuell i deler av landet. Det betyr da at det er ulovlig å betale arbeidstakere mindre enn nivået på det som er allmenngjort.

Som det fremgår måtte det stå helt klart for norske myndigheter at ordningen med «det indre markedet» og prinsippet om de fire friheter ville føre til negative virkninger i arbeidslivet. Det er en kjensgjerning at EØS-avtalen er hovedårsaken til problematikken rundt sosialdumping og større lønnsforskjeller i det norske arbeidslivet. Det er derfor nyttig å se tilbake, og spesielt på EØS-debatten i Stortinget i oktober 1992. For i denne debatten var det flere som pekte på farene for sosial dumping ved en eventuell EØS-avtale.

Norges forhold til EU var ikke på dagsorden i forbindelse med stortingsvalget i 1989. Etter valget startet forhandlingene som førte fram til EØS-avtalen. I midten av oktober 1992, helt nøyaktig 15. og 16. oktober, var det debatt i Stortinget om EØS-avtalen. Kjellbjørg Lunde fra SV sa: «Med god grunn ottast arbeidsfolk at med auka konkurranse innan område med svært ulike standardar for løns- og arbeidsvilkår og med høg arbeidsløyse i tillegg vil mange norske ordningar bli sette under press med ei EØS-avtale. Når heile Vest-Europa vert ein arbeidsmarknad, vil problema med at arbeidsfolk vert spela ut mot kvarandre bli mykje meir direkte enn i dag. Ulike slag sosial dumping vil slå ut.» Lunde berømmet i debatten Framskrittpartiet for å være åpne på at «… et fritt arbeidsmarked i EØS vil øke lønnsforskjellene i Norge.» Inge Staldvik, som da var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet(Staldvik meldte seg ut av AP i desember 1992 og inn i SV i januar 1993, min merknad), sa at «Vi åpner for sosial dumping, utbytting av arbeidsfolk og sentralisering.» Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet sa at «Norske velferdsordninger og våre lønns- og arbeidsbestemmelser trues ikke av EØS-avtalen.» Statsråd Gunnar Berge fra Arbeiderpartiet: «Jeg ser at komiteen ikke tror at EØS-avtalen vil medføre store bevegelser på arbeidsmarkedet. Flertallet mener videre at slik fri bevegelse for personer neppe vil skape store problemer. Dette fordi det forutsettes at personer som tar permanent opphold i Norge, innretter seg etter norske lønns- og arbeidsvilkår.» Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland argumenterte med at avtalen var et gjennomslag for den nordiske modellen. Men hvordan ble utviklingen?

I FAFO-rapporten «Lavlønnskonkurranse og sosial dumping - utfordringer for det seriøse arbeidslivet» fra 2005 heter det «Lavlønnskonkurranse er ingen ny utfordring for norske bedrifter. De siste årene har det likevel vært bekymring for en økende konkurranse fra den useriøse delen av arbeidslivet, som benytter seg av svart arbeid, underbetaler arbeidstakere og lar være å registrere utenlandske arbeidstakere. Etter at EU – og EØS – ble utvidet med ti nye medlemsland(i 2004 min merknad), har konkurranse på lønn blitt en sentral problemstilling. Fellesforbundet mener at økt bruk av utenlandsk arbeidskraft er en del av årsaken til problemet med useriøsitet.» Dette viser at problemene med det vi kaller sosial dumping har økt etter at EØS-avtalene trådte i kraft 1. januar 1994. Dessverre må det slåes fast at utviklingen, etter at denne FAFO-rapporten fra 2005 ble skrevet, har gått i feil retning. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har blitt et stadig større problem.

Etter østutvidelsen i 2004 fikk vi stadig oppslag om uverdige forhold for utenlandsk arbeidskraft, og en tiltakende lavlønnskonkurranse. I 2003 var det drøye 6000 østeuropeere i jobb i Norge. Antallet var økt til 154  000 i 2014. Som en konsekvens av dette ble det vedtatt flere tiltakspakker mot sosial dumping. Den første i 2006 som ble fulgt opp av den andre i 2008. Senere har nye tiltak kommet. Men hva er egentlig sosial dumping? Det er ikke noe entydig og klart svar på det. I stortingsmelding nr. 18, 2007-2008 brukte regjeringen denne definisjonen; «Etter regjeringens vurdering er det sosial dumping både når utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med gjeldende allmenngjøringsbestemmelser der slike gjelder. Sosial dumping er i tillegg uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og fordi seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører.» Som vi ser er det ingen presis definisjon av sosial dumping når man benytter utrykket uakseptabelt lavt.

En Fafo-rapport fra 2011 påviser at polske bygningsarbeidere i 2010 tjener langt under gjennomsnittet. Dette gjelder også for polske bygningsarbeidere som var fast ansatt i norske firmaer. Selv om tariffen hadde vært allmenngjort for hele landet siden 1. januar 2007, så fant man ut at en stor andel av bygningsarbeiderne tjente mindre enn minstelønnstariffen. Med andre ord hadde ikke allmenngjøringen ført til at alle hadde lønn på nivå med eller høyere enn minstelønna.

I rapporten «fra sosial dumping til sammenbrudd» dokumenterer Manifest at utenlandske statsborgere har økt sin andel av sysselsettingen i bygg- og anleggsnæringen. I enkelte faggrupper er utenlandske statsborgere i flertall. Og det store flertallet av innleide håndverkere er utenlandsk arbeidskraft. Gjennomsnittsinntekten i 2012 for håndverkere med norsk statsborgerskap var 450  000 kroner. Arbeidsinnvandrere fra Norden og Vest-Europa hadde en gjennomsnittsinntekt som var 20  000 kroner lavere. Det store skillet får vi når vi ser på gjennomsnittsinntekten for håndverkere fra nye EU-land i øst. Disse har en årsinntekt i gjennomsnitt på drøye 330  000 kroner. Gjennomsnittsinntekten for denne gruppen faller til drøye 290  000 kroner, dersom de er innleid fra et bemanningsbyrå.

Som vi ser, så har håndverkere fra Øst-Europa et lønnsnivå som er om lag 65 prosent av lønnsnivået for norske håndverkere. Så hvordan skal vi da definere norsk lønn i Norge? Noen vil si at det er lønn i henhold til norsk tariff, andre vil mene det er lønnsnivå som er vanlig i bransjen(for norske arbeidstakere). Og det er det sistnevnte synspunktet som lå til grunn i avtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening fra 1975.

Det er viktig å fastslå at vi ikke har en offisiell minstelønn i Norge. Likevel kan vi si at vi har to unntak fra dette. Det ene unntaket er på områder hvor vi har allmenngjorte tariffavtaler. Det andre unntaket er hvor forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter kommer til anvendelse. Men for begge områdene gjelder det at det er minstelønnstariffen som minst må etterleves, i tillegg til eventuelle andre ytelser som fremkommer i de aktuelle forskriftene. I mange bedrifter, både med og uten tariffavtale, har arbeidstakerne framforhandlet avtaler om lønn som kan ligge betydelig over minstelønnssatsene i landsomfattende tariffavtaler. Som rapporten fra Manifest viser, så kan det med stor grad av sikkerhet fastslås at arbeidere fra Øst-Europa i liten grad lønnes over minstelønnstariffen. Tariffavtalen for private anlegg er ikke allmenngjort til forskjell for tariffavtalen for byggeplasser. Det er flere tariffavtaler som er allmenngjort i Norge. Oversikt over hvilke fremkommer i forskrifter hos Arbeidstilsynet.

Erfaringer fra Arbeidstilsynets tilsyn mot sosial dumping, som er samlet i en rapport fra 2015, er beskrivende for problematikken rundt sosial dumping i Norge. Arbeidstilsynet slår fast at sosial dumping er et stort og vedvarende problem i norsk arbeidsliv. I rapporten heter det «at sosial dumping brer om seg i stadig nye deler av arbeidslivet. Organisert arbeidsmarkedskriminalitet er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot norsk arbeidsliv». Arbeidstilsynet fastslår videre at mange av tiltakene som er iverksatt mot sosial dumping har hatt effekt. Likevel er problemet med sosial dumping økende.

Denne negative utviklingen skjer tross flere tiltakspakker mot sosial dumping og økt bruk av allmenngjorte tariffavtaler. Kampen for å snu denne utviklingen må føres på flere plan. Økt organisasjonsgrad og inngåelse av tariffavtaler i bedrifter uten tariffavtale er viktig. Minstelønna i de landsomfattende tariffavtalene må opp. Det vil minske avstanden på den lønna som utenlandsk arbeidskraft ofte går på, og det som er gjengs lønn for etnisk norsk arbeidskraft. Dette har Arbeidsmandsforbundet fått gjennomslag for når det gjelder tariffavtalen for private anlegg. Frislippet av bemanningsbransjen må reverseres. Et annet tiltak som må diskuteres er krav om at ingen skal lønnes under minstelønnstariff i de landsomfattende tariffavtalene. En annen mulighet er å børste støvet av avtalen mellom LO og daværende Norsk Arbeidsgiverforening fra 1975. Men hovedkravet er selvsagt en oppsigelse av EØS-avtalen. Da kan vi få til strengere regelverk i arbeidslivet, og slik sett ha bedre mulighet for å få bukt med sosialdumping.

Advarslene fra Kjellbjørg Lunde og Inge Staldvik som ble framsatt i debatten i Stortinget i oktober 1992 var ikke skremsler. Det kan slås fast at det disse to, blant flere andre, advarte mot ble en realitet. Arbeiderpartitoppene Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Gunnar Berge, som alle utelukket at EØS-avtalen ville føre til sosial dumping, tok skammelig feil, eller lukket øynene med vilje. Det skal mye til å innrømme dette. Men at Stoltenberg som statsminister for to rødgrønne regjeringer framla flere tiltakspakker mot sosial dumping må sees som en indirekte innrømmelse om at det han sa i EØS-debatten ikke holdt vann. Det kan nemlig fastslås at vi i Norge i flere bransjer har fått et todelt arbeidsliv med stor variasjon i lønn innenfor samme bransje. Så målet om lik lønn for likt, eller likeverdig arbeid, er vi langt fra å ha.

Nye tilfeller av sosial dumping

Nye tilfeller av sosial dumping

Nå i månedsskiftet august/september har vi igjen fått offentliggjort brudd på lønns- og arbeidsvilkår på bygge- og anleggsplasser i Norge.

Avisa...



Kan vi leve med EØS-avtalen?

1994: Norsk EU-avstemming. EU-barometeret i NRK-studio viste en Nei-seier med 53% mot Ja-sidens 47% ved 01-tiden natt til tirsdag.Foto: NTB Scanpix, Erik Johansen

(18 / 2017) Konsekvenser for norsk arbeidsliv og samfunn

OLAV BOYE
Olav Boye, tidligere faglig tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund ogen periode på...














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media