Per Kroghs enorme bilde i Sikkerhetsrådets Arneberg & Poulsson-auditorium i FN-bygningen handler om frigjøring av slavetilstander og dypest sett forbrødring over alle landegrenser. Hvilket også FN i sin helhet handler om. Og Sikkerhetsrådets ypperste oppgave er nettopp fredsarbeid og en internasjonal fellesinnsats for en global fred og fordragelighet. Kanskje burde det norske Stortinget involvere nettopp FNs Sikkerhetsråd i oppnevnelsen av sin fredskomité. Og – dersom Norge nå får representasjon i Sikkerhetsrådet, at dette spørsmålet tas opp, også med tanke på etableringen av en Nobels klimapris og en Nobels menneskerettighetspris.
Per Kroghs enorme bilde i Sikkerhetsrådets Arneberg & Poulsson-auditorium i FN-bygningen handler om frigjøring av slavetilstander og dypest sett forbrødring over alle landegrenser. Hvilket også FN i sin helhet handler om. Og Sikkerhetsrådets ypperste oppgave er nettopp fredsarbeid og en internasjonal fellesinnsats for en global fred og fordragelighet. Kanskje burde det norske Stortinget involvere nettopp FNs Sikkerhetsråd i oppnevnelsen av sin fredskomité. Og – dersom Norge nå får representasjon i Sikkerhetsrådet, at dette spørsmålet tas opp, også med tanke på etableringen av en Nobels klimapris og en Nobels menneskerettighetspris.

Det lakker og lir mot en ny Fredsprisutdeling i Oslo. Vil årets bli like skandaløs som enkelte i tidligere år? F.eks. til nok en amerikansk president? For å mumle ordet fred?


I 1969 opprettet den svenske staten en pris for fremragende innsats innenfor økonomifaget. Tre nordmenn har fått denne prisen – Ragnar Frisch som den første av alle i 1969, Trygve Haavelmo i 1989 og Finn Kydland i 2004. Denne prisen er blitt innlemmet i Nobel-systemet og benevnes som Nobels økonomipris. Strengt tatt har den altså intet med Alfred Nobel og hans testament å gjøre, men er blitt like gjev for det. For øvrig er denne prisen stort sett forbeholdt amerikanske økonomer.


Med årene har en rekke utmerkede mennesker fått Nobels fredspris for en eller annen innsats – litt for ofte en innsats som har svært lite med nedrustning og fred å gjøre. Noen har også fått den for utmerket krigsinnsats, eller ganske enkelt for å være en viktig person.


Kunsten å krige
President Barack Obama fikk den helt i begynnelsen av sin tid i Det hvite hus – før han i det hele tatt hadde uttalt ordet fred. Deretter utviklet han sine evner til å krige, undertrykke og dronebombe folk som ikke likte landet hans. Vi minnes også med forbauselse hans Nobel-foredrag som i krigstenkning og strategi bare overgås av Sun Zi Bing Fa – Kunsten å krige, som Sun Zi skrev 500 år før vår tid. Og Sun Zi ville faktisk være en god kandidat til Fredsprisen, fordi hans lærebok i krig handler først og fremst om strategier forut for krigen med den hensikt å unngå krigstragedien. Det var bestemt ikke Obamas hensikt med sitt foredrag i desember 2009. Et foredrag som innledet åtte av de verste oversjøiske krigsårene i amerikansk historie – fullt på høyde med både Vietnam, Balkan, Afghanistan, Iran og Irak. Og for innsatsen i Vietnam fikk Henry Kissinger Fredsprisen i 1973 og den første Gulfkrigens krigerpresident fra 1979, Jimmy Carter, fikk sin pris i 2002. Jo da, system og planmessighet er det så visst i den norske fredskomiteens prisstrategi. For ikke å si krigsstrategi. Av godt NATO-merke.


Alle gode formål betyr ikke nødvendigvis fred
Men ved siden av en rekke skandaløse priskandidater, har en rekke definitivt prisverdige mennesker fått Nobels fredspris. F.eks. Albert Schweizer, Andrej Sakharov, Mor Teresa, Adolfo Esquivel, Lech Walesa, Elie Wiesel, Dalai Lama, Aung San Suu Kyi, Rigoberta Menchú, Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, Leger uten grenser, Muhammed Yunus, Intergovernmental Panel on Climate Change og Albert Gore, Liu Xiaobo og Malala Yousafzay. Alle er sikkert mennesker og organisasjoner som på forskjellige felter har nedlagt betydelig og viktig innsats – det kan dreie seg om klima, menneskerettigheter, borgerrettigheter, skogplanting, osv, men med relativ stor avstand fra ‘livslang innsats for nedrustning og fred’.


Det historiske Fredstestamentet
Og det er her vi er ved saken kjerne – intensjonen i Alfred Nobels testament er tindrende klar. Det skal ikke handle om hverken økonomi, litteratur, klima, menneskerettigheter, borgerrettigheter, ideologisk politikk, dissidenter, diktatur/demokrati, e.l. – selv om flere av disse formålene aldri så mye indirekte kan ha med fredsarbeid å gjøre, eller med mulige konsekvenser som kanskje får betydning for fred og nedrustning. I testamentet heter det: Nobel-formuens renter «… deles i fem like deler som tildeles: en del den som innom fysikkens område …, en del innom kjemiens område …, en del innom fysiologiens eller medisinens område …, den del innom litteraturens område …, og en del til den som har virket mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minskning av stående armeer samt etablering og spredning av fredskongresser.» Folkenes forbrødring, nedrustning og fredskongresser! Ikke skogplanting. Ikke småskala bankvirksomhet. Ikke dissidentvirksomhet. Ikke hospitalvirksomhet i u-land. Ikke grensesprengende legearbeid. Ikke mumling om atomvåpen. Og i den sammenhengen – gjorde forresten ikke president Ronald Reagan en langt større innsats enn Barack Obama når det gjelder atomnedrustning? Og hva med fotballen – forbrødrer ikke den langt mer Henry Kissinger med sine bombetokter over Vietnam? Og hva med PEN International – bedriver ikke den fredskongresser og grensesprengende solidaritetsarbeid enn Vestens egoistiske og markedsliberalistiske EU med sin økonomiske proteksjonisme ovenfor fattige land? Og i tillegg med vekt på å arbeide fram rettferdighet innenfor menneskerettighetene – spesielt for ytringsfriheten.


Verdige prismottakere?
Finnes det da noen som far fått prisen i overensstemmelse med dette testamentet? Jo da, noen er det, selv om man må lete med lys og lykte: Jean Henry Dunant og Jean Fredric Passy var de første som fikk prisen – i 1901, sammen. Fullt ut fortjent! Og fram til og med 1905 er det lite å utsette på tildelingene. I 1906 ble den første amerikanske presidenten, Theodore Roosevelt, tildelt prisen for å sette opp fredsavtalen mellom Russland og Japan. Ikke rare greiene, men han var USA-president.
I årene som fulgte var det mange internasjonale fredsbyråer og voldgiftsbyråer som var prisvinnere. Deres fredskongresser ga et brukbart grunnlag for riktig tildeling. Neste USA-president ut var Thomas Woodrow Wilson som tok initiativet til Folkeforbundet i 1919. Ikke rare greiene det heller, men intensjonene var gode. Fram mot slutten av 1900-tallet besto prisene av relativt ukontroversielle tildelinger der internasjonale organisasjoner som Røde Kors, FN med tilknyttede organisasjoner, Amnesty International, o.l., sammen med entusiastiske medlemmer og ledere av freds- og nedrustningskonferanser, -byråer og -avtaler florerer.


Adopsjonspriser
Økonomiprisen ble ikke etablert etter Nobels testament, men innstiftet ved Sveriges Riksbanks 300-årsjubileum i 1969, selv om den vanligvis benevnes som ‘Nobelprisen i økonomi’. Ved siden av jubileumsmarkering var det sikkert også en vektlegging av at økonomiske forhold kunne ha noe med menneskehetens velferd å gjøre, som var bakgrunnen for denne etableringen av en ny ‘Nobel-pris’. En slags adopsjonspris.
Med bakgrunn i den lange listen av velmente og ukontroversielle tildelinger, sammen med feilaktige priser til alle andre gode tiltak, er det nå på tide å etablere nye priser i Nobels ånd, men altså utenfor Nobels testament. Nærliggende er da selvfølgelige områder som klima og menneskerettigheter. En ‘Nobels klimapris’ og en ‘Nobels menneskerettighetspris’ ville avlaste den ekte Fredsprisen og skape lang mer ro om tildelingene. En mulig konsekvens ville muligens være at man år om annet ikke fant noen fullverdig kandidat til Fredsprisen, men det er heller ikke slik at denne prisen skal og må deles ut hvert år. En mulighet er at prisen blir ‘reservert’, noe som faktisk er blitt brukt mange ganger, bl.a. under siste verdenskrig.


Et samarbeid med FN?
Og det økonomiske grunnlaget for nye ‘Nobelpriser’? Intet ville vel være mer naturlig enn at dette ligger under FN – under Sikkerhetsrådet eller en av underorganisasjonene, UNEP og UNHRC. Tildelingen av Økonomiprisen foregår sammen med tildelingen av fysikk-, kjemi-, medisin- og litteraturprisene – tildelingen av klima- og menneskerettighetsprisene kunne foregå sammen med fredsprisen og bestemmes av den norske Nobelkomiteen. Fortsatt kunne denne komiteen nedsettes av Stortinget, men bestå av et internasjonalt panel der FN fikk en rolle med forslagsrett.


Hadde det ikke vært for en litt flåsete slagside, kunne også en ‘Nobels kaktuspris’ være på sin plass. Og prisen? En kaktus. For årets krigsmann eller krigsnasjon. Det er faktisk nødvendig av og til å sette tingene på plass. Og jeg skal med høysinnet glede finansiere kaktusen.

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering