Nettsida www.frifagbevegelse.no har 19. august 2009 publisert en meningsmåling som beskriver de organiserte arbeidernes valg av politisk parti. Meningsmålingen er basert på resultatene fra to Omnibussundersøkelser (til sammen 2 000 spurte) som ble gjennomført av Opinion i dagene 5.-11. august 2009. Videre meldes det om at bare de yrkesaktive blant svarerne ble spurt om hvilken faglig hovedorganisasjon de er med i.

Avisa Klassekampen (KK) har dagen etter viet stor oppmerksomhet til dette på sin nettside. Saken er blitt lansert med overskriften «Kraftig LO-vekst for FrP». I inngressen kan man lese «FrP ligger an til å gjøre sitt beste valg blant LOs medlemmer. - En utfordring til de rødgrønne, sier LOs valgkampleder». Før vi kommenterer saken, vil det være naturlig å påpeke allerede nå at denne feilutviklinga er mer enn en utfordring for arbeiderklassen; det er rett og slett et stort problem som det må gjøres noe med. Når det er sagt, kan vi nå se nærmere på saken.

Det er i dag allment akseptert at sittende rødgrønn regjering er et resultat av bl.a. fagbevegelsens massive mobilisering. Bak denne mobiliseringa lå Bondevik-regjeringas rasering av faglige rettigheter, deriblant endring av arbeidsmiljøloven som en av de viktigste enkeltsakene. Det var den gang ikke vanskelig å mobilisere arbeidsfolk for å få skifte ut den blåborgerlig regjeringa. Erfaringene som aktiv medlem av LO og tillitsvalgt tilsier at det ikke er like lett å mobilisere de organiserte for å opprettholde den sittende rødgrønne regjeringa.

I motsetning til LO-ledelsens tilfredshets, kan det nevnes fere avgjørende saker som den rødgrønne regjeringa har svikta arbeiderklassen for. Blant de viktigste sakene kan det nevnes trumfng av pensjonsreformen. EUs tjenestedirektiv er en av de ferskeste eksemplene på ren borgerlig politikk som er gjennomført av den samme rødgrønne regjeringa. I motsetning til lovnader om å stoppe og reversere privatisering, har også denne regjeringa videreført privatiseringshykleriet og gjort sitt for nødvendige tilpasninger og tilrettinger for ytterligere privatiseringer.

Ser vi nærmere på systempartienes valgkampssaker, finner vi fort ut at systempartiene heller konkurrerer om hvordan de mest mulig kan kutte ned på tjenestetilbudet til folk fest enn å utvide tilbudet. Stadig fere tvinges til å gå til de private, når det for eksempel gjelder helsetilbudet. Regjeringas manøver om helsereform viste seg å være et taktisk inngrep, der hensikten var å legge forholdene til rette for privatisering. Selv om helseinstitusjonene synes å være statlige, organiseres og drives de etter profttformål. Folkevalgte og dermed folk har ikke noe de skulle ha sagt på denne måten.

Klassekampens nyhetsartikkel ser ut til å forsterke den uberettigede oppmerksomheten systemets vaktbiske Frp får. Resultatet av denne undersøkelsen kan tolkes ulikt avhengig av hvilket klasseperspektiv en har. Det er likevel betenkelig at en avis som liksom skal være venstresidas avis, skal presentere en meningsmåling på denne måten. KK skriver forsiktig at LO-medlemmene fortsatt er mer venstrevridde enn gjennomsnittet i befolkningen. Ifg meningsmålingen får partiet Rødt 5 % av LO-medlemmenes oppslutning. Partileder Torstein Dahle gleder seg over tallene ifølge KK og legger til: Det er ikke egentlig forbausende. Våre svar på LOs spørsmål avspeiler at vi er det partiet som best representerer LO-medlemmenes interesser. Verken Dahle, Klassekampen eller LO-ledelsen vil se det eneste systemalternativet NKP i sine betraktninger. De later som om partiet ikke eksisterer og forsterker på denne måten den allmenne oppfattelsen. Da er det ikke rart Frp får den ufortjente oppmerksomhet fra arbeiderklassen, ettersom partiet pr i dag oppfattes som et systemalternativ.

I motsetning til hva vi vil innrømme, er vi mennesker ganske glemske. Overlevelsesinstinktet tilsier at vi må glemme det som er vondt. Dette instinktet får oss til å gå videre, selv etter meget vonde opplevelser. I det øyeblikk vi lar dette instinktet styre våre vurderinger ukontrollert, kan konsekvensene bli katastrofale. Dette har menneskeheten latt det skje gjentatte ganger gjennom tidene. Man skulle ønske at det opplyste menneske i vår tid var i stand til å kunne se konsekvensene av sine valg. Det er tydelig at dette ønsket forblir en drøm en stund til.

ZG