(24 - 2011) En ytterst sjelden plante i norsk medieverden har lagt ned vandringsstaven. Han har sluttet å provosere maktmennesker: NRKs Erling Lægreid er ikke mer. Og som ofte skjer blir selv frittalende provokatører viet oppmerksomhet og gjenstand for godord når de takker for seg. Erling Lægreid fortjente dem. Alle sammen. Og vel så det. 

Nettopp derfor provoseres jeg når en av hans tidligere kolleger - i strømmen av øredøvende velvilje - jeg hadde nær sagt; nødvendigvis også måtte skvette en smule skitt:

“Selvsagt var Erling SUBJEKTIV som journalist”. Kvad kvinnen. Moraliserende. Og formidlet dermed et ikke uttalt budskap: I motsetning til oss andre i NRK. Vi objektive, ikkereflekterende etterplaprere som finner enkle sannheter i NATOS pressemeldinger og blant EUs maktmennesker.

For slik er virkeligheten. I sin tid fikst formulert av salige Thorolf Elster, AP-politiker og kringkastingssjef: “Sosialisme er den politikk som Arbeiderpartiet til en hver tid fører.”

Dagens oppdaterte versjon blir omtrent som følger: Sannheten er det budskap som NRK og norsk presse til enhver tid presenterer.- (Minus Lægreid og en håndfull andre - og de er venstreorienterte må vite)

Nå fører det ingen sted hen å la seg provosere av dumskap, heller ikke den faglige varianten. Da er det klokere å forsøke og kopiere Lægreids knusende ironi om den er aldri så vanskelig å beherske.

Men sannelig er det ubehagelig å svelge unna når selv en sofistikert kulturjournalist avdekker faglig uformuenhet og politisk intoleranse på denne måten. En uformuenhet tuftet på noe så ikkejournalistisk som å utrope seg selv og sine nærmeste forvaltere av det bestående som eneformidlere av hva som er sannhet, hva som er objektivt. Dermed stemples ureflektert annerledes tenkende kolleger som mindre troverdige. Og vi konfronteres med fravær av det viktigste av alle journalistiske kriterier: Søken etter sannhet ved å veie opplysninger fra forskjellige kilder.

I stedet opplever vi journalistikk basert på søken etter informasjon som er tilpasset de holdninger som dominerer media i utgangspunktet. DET er objektivitet. DET er sannhet. Lægreids motforestillinger er “subjektive ytringer” som slippes ut i eteren som bevis på hvor fordømt demokratiske vi er.

Dobbelt ubehagelig blir det når denne formen for journalistisk intoleranse blir anskueliggjort samtidig som Aps Martin Kolberg - for n`te gang - uimotsagt - får anledning til å skryte Arbeiderpartiet opp i skyene på grunn av partiets “ utrettelige kamp for demokratiet“, som særlig har manifestert seg i “edle” oppgjør med kommunismen. Oppgjør gjerne på grensen og over grensen av det lovlige.

Innhyllet i historiens taushet skjuler det seg også en annen versjon: Det er den tause versjonen om kommunister som mistet jobben på grunn av holdninger. Som ble trakassert og mobbet fra liv og helse. Som ble fratatt alle ære for en selvutslettende krigsinnsats.

Uten journalistiske motforestillinger dundres Ap-elitens budskapet ut. Det er vinnerne som skriver historien. Slik også denne gang. Og media applauderer i objektivitetens navn.

Følger man denne tankerekken - og fortsatt med utgangspunkt floskelen til den nevnte kulturjournalist - gis det uttallige eksempler på slik “objektiv” journalistikk.

Særlig utsatt for denne sporten er utenriksreportasjene: Da vestlige stormakter løy på Irak noen atomstridshoder, var engasjementet på topp i norske redaksjoner. Da Libya-krigen bølget som verst - kom det ikke ett skeptisk pip fra noen som representerte et alternativt syn. Og knapt et sivilt menneske synes å ha blitt drept av NATOs. Heller ikke det faktum at byer er utradert og hundretusenvis av mennesker har mistet sine hjem har hatt særlig interesse. Bisetninger er i beste fall blitt dem til del i norske media. Norske kampfly har i tillegg - skal vi tro de samme medier - en gudbenådet evne til ikke å skade sivile. Sannhetsvitner er objektive offiserer som har vært yndete intervjuobjekter i sakens anledning.

I objektivitetens navn har man heller ikke lagt synderlig vekt på å orientere om den opprørsbølgen som nå preger sentrale deler av amerikanske og europeiske storbyer.

Det slår meg: Hva ville skjedd i norske redaksjoner hvis lignende dramaer hadde preget storbyer i Kina, på Cuba eller i Vietnam, for å nevne noen?

Merkelig nok er fasiten undergitt - ikke sannheten, men politiske sympatier og antipatier. Følgelig er det objektivt det som flertallet og makteliten vår står samlet om. Kritikerne er - om ikke formidlere av usannheter - så iallfall av “subjektive” ytringer.

Slik taler “Det store VI” - som vet best på vegne av oss alle.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

objektivitet


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering