Prins Charles og dronning Elizabeth av Storbritannia – to av verdens mektigste personer. Ikke nødvendigvis for deres roller som majesteter, men som aggressive aktører i internasjonal økonomi og politikk. Den engelske kronprinsen dominerer flere hundretalls av verdens største selskaper – økonomiske som sosiale. 																																					Ben Stansall/Pool Photo via AP
Prins Charles og dronning Elizabeth av Storbritannia – to av verdens mektigste personer. Ikke nødvendigvis for deres roller som majesteter, men som aggressive aktører i internasjonal økonomi og politikk. Den engelske kronprinsen dominerer flere hundretalls av verdens største selskaper – økonomiske som sosiale. Ben Stansall/Pool Photo via AP

Stakkars Storbritannia dersom de er så dumme at de melder seg ut av EU, hvordan skal det da gå med det lille øyriket.
Jeg skal ikke begi meg ut på hverken sjelegransking eller politisk gravejournalistikk for å få tak i Boris Johnsons motiver eller våte drømmer om å komme seg ut av sengehyggen med Brüssel – bare konstatere at han har sittet som Lord Mayor i London. Og at han nå sannsynligvis flytter inn i Downing Street 10. Er vi klar over at han dermed rokerer mellom to av de viktigste maktsentrene i Storbritannia – og i hele verden? To av tre der bare dronning Elisabeth og prins Charles kan måle seg i hybris og global makt.


En korporasjon fra romersk tid
og med særrettigheter fra Magna Carta
La oss se litt nærmere på den britiske maktpyramiden som ikke bare behersker øyriket utenfor kysten av Europa, men faktisk hele kloden – et globalt enevelde som ikke endret seg vesentlig etter at kolonimakten brøt sammen utover på 1900-tallet. Det som var en makt så omfattende på alle jordas kontinenter at man kunne hevde at solen aldri gikk ned i dette imperiet. Sannheten er at det gjør solen ikke idag heller.


The City of London Corporation – eller ganske enkelt The City, gjerne også The Crown, er på samme måte som Vatikanet en stat i staten, og denne statens borgermester – Lord Mayor, er slett ingen hvem som helst hverken innenfor øyriket Storbritannia eller i internasjonal sammenheng. Hans makt og The Citys integritet, er så stort og hevdvunnet, at selv dronningen ikke har umiddelbar adgang uten først å ha søkt skriftlig Lord Mayor om tillatelse. Denne suvereniteten med en rekke egne rettigheter har røtter helt tilbake til kong Johans tid, da det i 1206 oppsto krangel om skattenivået mellom The Citys innbyggere og kongen. Striden førte til The Magna Carta Libertatum som nettopp førte til stor frihet og selvstendighet for City som den gang egentlig var hele London by. Ja, faktisk kan vi gå helt tilbake til romertid da byen het Londinium og var bosetningen som ble etablert på det nåværende stedet for City of London i tiden rundt år 43.


Dagens lille eksklusive bykjerne har – som Vatikanstaten, svært få innbyggere. I 1801 hadde City en befolkning på rundt 130 000 innbyggere, men utviklingen av City til et sentralt forretningsdistrikt førte til at befolkningstallet falt til under 5 000 etter den andre verdenskrigen. I dag har City om lag 8-9 000 innbyggere, mot 8,5 millioner i hele Stor-London. Altså en av verdens minste ‘stater’, men faktisk en av de aller mektigste.
‘Kongen – en beleilig marionett’


La oss vende tilbake til imperiet Storbritannia, for det er her vi kan se den store forskjellen mellom nasjonen Storbritannia og bykjerne The City of London Corporation. Under det store imperiets tid var makten fordelt mellom staten og The City. Storbritannia kontrollerte de store koloniene – Australia, New Seeland og Canada, mens City styrte India, Hong Kong og alle de mindre kolonistatene i Afrika og Asia. Den Amerikanske industrimagnaten Andrew Carnegie beskrev i 1886 forholdet mellom The Crown – som altså The City også yndet å kalle seg, og det britiske parlamentet, i avisen Triumphant Democracy slik: ‘Mine lesere er kanskje ikke klar over at mens Parlamentet i England må involveres for å bygge en vei eller en broovergang, kan en håndfull menn i City, kaste nasjonen ut i en krig eller inngå innfløkte allianser med andre nasjoner uten å konsultere Parlamentet i det hele tatt. Disse mennene gjør dette i kongens navn, som fortsatt er en ekte monark, selv om han i realiteten bare er en beleilig marionett som kan utnyttes av kabinettet til å tjene deres interesser.’
Imperiet – en ruin?


Men Rocambole var ikke død, heller ikke Storbritannias kolonivelde som bare tilsynelatende smuldret opp utover på 1900-tallet. City fortsatte å utbytte sine områder uavhengig av Parlamentet og nasjonen, og opererer i dag gjennom et globalt nettverk av korporasjoner, banker og skatteparadiser over hele verden – i rike industriland som i den fattige del av verden. Det som var imperiets verdensomspennende koloniland der solen aldri gikk ned.


Etter den siste verdenskrigen kom imidlertid en ny økonomisk stormakt på den global-kapitalistiske arenaen. For USA var det i første omgang energiressurser som førte til en akselererende og aggressiv utenrikspolitikk. Spesielt handlet det om olje fordi produksjonen fra egne kilder ikke lenger kunne dekke behovet til en industrinasjon i voldsom utvikling.
Men denne nye aktøren førte ikke til spesielt store problemer for City of London. New York tok over som verdens globale handelssenter, men City kunne fortsatt utøve stor makt gjennom sine nettverk. Professor Caroll Quigley ved Georgetown-universitetet i USA bruker betegnelsen ‘The Anglo American Establishment’ som uttrykker at det aldri har vært vesentlige forskjeller mellom britisk og amerikansk økonomisk og politisk makt. Stort sett er det en uskjønn mix av pengemakt på begge sider av Atlanteren som består av et nettverk av handelsfamilier som bygde seg opp på 17- og 1800-tallet, og som gradvis ble absorbert inn i europeiske adelsslekter. Den dag idag er det her vi kan finne den moderne monopolkapitalismens herskere og deres kjernetropper og frontsoldater – de siste gjerne kalt borgerskapet.


Utbytting og profitt som mål
Og typiske for disse elitemiljøene i City og New York, har deres svært arbeidsmetoder alltid vært å støtte regimer rundt om i verden som beskytter og tjener deres økonomiske og politiske interesser. Dette er miljøer som utmerket godt kan være tjent med medspillende unioner som EU, spesielt dersom tyngdepunktet i deres politikk er av økonomisk karakter. For ingen politikk er interessant dersom den ikke har økonomisk utbytting og profitt som mål. Økonomi og moderne unionsbygging hører sammen hånd og hanske. Og for det nyliberale og markedsorienterte EU er nettopp økonomi det viktigste arbeidsfeltet – ideologisk som pragmatisk politisk.

Stakkars Storbritannia dersom de er så dumme at de melder seg ut av EU, hvordan skal det da gå med det lille øyriket.
Jeg skal ikke begi meg ut på hverken sjelegransking eller politisk gravejournalistikk for å få tak i Boris Johnsons motiver eller våte drømmer om å komme seg ut av sengehyggen med Brüssel – bare konstatere at han har sittet som Lord Mayor i London. Og at han nå sannsynligvis flytter inn i Downing Street 10. Er vi klar over at han dermed rokerer mellom to av de viktigste maktsentrene i Storbritannia – og i hele verden? To av tre der bare dronning Elisabeth og prins Charles kan måle seg i hybris og global makt.


En korporasjon fra romersk tid
og med særrettigheter fra Magna Carta
La oss se litt nærmere på den britiske maktpyramiden som ikke bare behersker øyriket utenfor kysten av Europa, men faktisk hele kloden – et globalt enevelde som ikke endret seg vesentlig etter at kolonimakten brøt sammen utover på 1900-tallet. Det som var en makt så omfattende på alle jordas kontinenter at man kunne hevde at solen aldri gikk ned i dette imperiet. Sannheten er at det gjør solen ikke idag heller.


The City of London Corporation – eller ganske enkelt The City, gjerne også The Crown, er på samme måte som Vatikanet en stat i staten, og denne statens borgermester – Lord Mayor, er slett ingen hvem som helst hverken innenfor øyriket Storbritannia eller i internasjonal sammenheng. Hans makt og The Citys integritet, er så stort og hevdvunnet, at selv dronningen ikke har umiddelbar adgang uten først å ha søkt skriftlig Lord Mayor om tillatelse. Denne suvereniteten med en rekke egne rettigheter har røtter helt tilbake til kong Johans tid, da det i 1206 oppsto krangel om skattenivået mellom The Citys innbyggere og kongen. Striden førte til The Magna Carta Libertatum som nettopp førte til stor frihet og selvstendighet for City som den gang egentlig var hele London by. Ja, faktisk kan vi gå helt tilbake til romertid da byen het Londinium og var bosetningen som ble etablert på det nåværende stedet for City of London i tiden rundt år 43.


Dagens lille eksklusive bykjerne har – som Vatikanstaten, svært få innbyggere. I 1801 hadde City en befolkning på rundt 130 000 innbyggere, men utviklingen av City til et sentralt forretningsdistrikt førte til at befolkningstallet falt til under 5 000 etter den andre verdenskrigen. I dag har City om lag 8-9 000 innbyggere, mot 8,5 millioner i hele Stor-London. Altså en av verdens minste ‘stater’, men faktisk en av de aller mektigste.
‘Kongen – en beleilig marionett’


La oss vende tilbake til imperiet Storbritannia, for det er her vi kan se den store forskjellen mellom nasjonen Storbritannia og bykjerne The City of London Corporation. Under det store imperiets tid var makten fordelt mellom staten og The City. Storbritannia kontrollerte de store koloniene – Australia, New Seeland og Canada, mens City styrte India, Hong Kong og alle de mindre kolonistatene i Afrika og Asia. Den Amerikanske industrimagnaten Andrew Carnegie beskrev i 1886 forholdet mellom The Crown – som altså The City også yndet å kalle seg, og det britiske parlamentet, i avisen Triumphant Democracy slik: ‘Mine lesere er kanskje ikke klar over at mens Parlamentet i England må involveres for å bygge en vei eller en broovergang, kan en håndfull menn i City, kaste nasjonen ut i en krig eller inngå innfløkte allianser med andre nasjoner uten å konsultere Parlamentet i det hele tatt. Disse mennene gjør dette i kongens navn, som fortsatt er en ekte monark, selv om han i realiteten bare er en beleilig marionett som kan utnyttes av kabinettet til å tjene deres interesser.’
Imperiet – en ruin?


Men Rocambole var ikke død, heller ikke Storbritannias kolonivelde som bare tilsynelatende smuldret opp utover på 1900-tallet. City fortsatte å utbytte sine områder uavhengig av Parlamentet og nasjonen, og opererer i dag gjennom et globalt nettverk av korporasjoner, banker og skatteparadiser over hele verden – i rike industriland som i den fattige del av verden. Det som var imperiets verdensomspennende koloniland der solen aldri gikk ned.


Etter den siste verdenskrigen kom imidlertid en ny økonomisk stormakt på den global-kapitalistiske arenaen. For USA var det i første omgang energiressurser som førte til en akselererende og aggressiv utenrikspolitikk. Spesielt handlet det om olje fordi produksjonen fra egne kilder ikke lenger kunne dekke behovet til en industrinasjon i voldsom utvikling.
Men denne nye aktøren førte ikke til spesielt store problemer for City of London. New York tok over som verdens globale handelssenter, men City kunne fortsatt utøve stor makt gjennom sine nettverk. Professor Caroll Quigley ved Georgetown-universitetet i USA bruker betegnelsen ‘The Anglo American Establishment’ som uttrykker at det aldri har vært vesentlige forskjeller mellom britisk og amerikansk økonomisk og politisk makt. Stort sett er det en uskjønn mix av pengemakt på begge sider av Atlanteren som består av et nettverk av handelsfamilier som bygde seg opp på 17- og 1800-tallet, og som gradvis ble absorbert inn i europeiske adelsslekter. Den dag idag er det her vi kan finne den moderne monopolkapitalismens herskere og deres kjernetropper og frontsoldater – de siste gjerne kalt borgerskapet.


Utbytting og profitt som mål
Og typiske for disse elitemiljøene i City og New York, har deres svært arbeidsmetoder alltid vært å støtte regimer rundt om i verden som beskytter og tjener deres økonomiske og politiske interesser. Dette er miljøer som utmerket godt kan være tjent med medspillende unioner som EU, spesielt dersom tyngdepunktet i deres politikk er av økonomisk karakter. For ingen politikk er interessant dersom den ikke har økonomisk utbytting og profitt som mål. Økonomi og moderne unionsbygging hører sammen hånd og hanske. Og for det nyliberale og markedsorienterte EU er nettopp økonomi det viktigste arbeidsfeltet – ideologisk som pragmatisk politisk.


De siste tiårene er det blitt mer og mer tydelig at dette målet nås raskest og mest effektivt gjennom global makt og innflytelse. I dag seiler amerikanske og britiske krigsskip på alle hav og tett innunder alle lands kyster. Ethvert regime som truer denne makten og innflytelsen, blir øyeblikkelig truet med innføring av demokrati, frihet og menneskerettigheter. For meg er det relativt uvesentlig om en amerikansk drone blir skutt ned i internasjonalt eller nasjonalt farvann – langt viktigere er spørsmålet om hva i all verden en amerikansk drone har å gjøre i Persiagulfen på den andre siden av jordkloden. Og det kontraretoriske spørsmålet melder seg – hva ville USA ha gjort om en iransk drone hadde krysset utenfor Florida. Eller et nord-koreansk krigsskip. Der hvor det er mulig å ikle seg demokratiets og den hellige frihetens heltekappe, har Vestens imperialisme funnet ut at kanoner, droner og raketter er det enkleste. Den sosialdarwinistiske røverstaten med sine kolonier rundt om i jomfruelige verdensdeler var faktisk enklere å forholde seg til – de var skurker og ikke noe annet.
Hemmelige selskaper – konspirasjonsteorier?


Cecil Rhodes – den kjente engelsk-afrikaneren som gjerne skrevet over hele det afrikanske kontinentet, og som gav navnet sitt til Rhodesia som igjen frekkasen Mugabe forandret til Zimbabwe, sa det slik på slutten av 1800-tallet: ‘Å opprette et hemmelig selskap for å få kontroll over hele det søramerikanske kontinentet samt Palestina, Sentral-Asia, Kypros, Malaysia, havområdene rundt Kina, Japan og – ikke minst, De forenede stater’. Men det var på 1800-tallet.


Hvordan ser det ut i dag – på starten av 2000-tallet? Allerede på 1900-tallet forsøkte Tyskland to ganger å marsjere med Rhodes britiske militærstøvler. Vi vet hvordan det gikk. Og i bakgrunnen skimter vi i halvlys dunkelhet organisasjoner som Bilderberger, Romaklubben, Council on Foreign Relations (CFR) og The Royal Institute of International Afairs (RIIA), eller Chatham House som det gjerne kalles, der det mumles om overnasjonal økonomisk og politisk herredømme på globalt nivå.


Sammen med en rekke av verdens rikeste industri- og handelsmenn har disse organisasjonene uten å blunke hevdet Cecil Rhodes drøm om verdensherredømme, og deres fotspor fører direkte til Bretton Woods og organisasjonene Verdensbanken, IMF og GATT – som senere ble til World Trade Organization (WTO), sammen med en rekke internasjonale og regionale frihandelsavtaler. Og neste skritt er organisasjoner som TTIP, som fullfører verket med total overnasjonal styring og egne domstoler med makt over nasjonale domstoler, konstitusjoner og grunnlover.


Windsor
Disse organisasjonene styres stort sett fra City, men også fra andre økonomiske maktsentra i hele den kapitalistiske verden. En helt sentral rolle i ledelsen av disse organisasjonene, ved siden av de mer kjente Rothschild, Schröder og Oppenheimer, er Windsor-familien med prins Charles i spissen. Foruten å eie over 300 slott og borger, kontrollerer han flere hundre internasjonale selskaper, blant annet gjennom Prins Charles Business Leader Forum med konsernsjefer i 200 av de største transnasjonale selskapene i verden. Han er medlem av en rekke organisasjoner og eksklusive klubber sammen med folk med innflytelse over religioner, frimurerlosjer, multinasjonale selskaper, foreninger og organisasjoner. Han styrer over et imperium som knytter sammen de største og mektigste selskapene på kloden – oljeselskaper, banker, gruveselskaper, osv. Han er antakelig den personen i verden i dag som kontrollerer klodens største økonomiske og politiske nettverk. Ved siden av at moren – dronning Elizabeth, er statsoverhode for 16 samveldenasjoner med en samlet befolkning på 30 prosent av jordens befolkning. En rolle han selv kan overta hvilken dag som helst.


Herre og tjener
Det er dette landet vi skal synes synd på fordi det nødvendigvis må gå galt når de forlater EU. Nei da. Boris Johnson, prins Charles, hele det britiske aristokratiet og The City of London Corporation vet nøyaktig hva de gjør. Og den lille ryggesløse klubben i Brüssel vet også hva dette handler om – at det ikke lenger er en selvfølge med adgang til Storbritannias bakgård – markedene i 16 samveldeland utenfor Europa, et mange hundretalls av klodens største multinasjonale selskaper og 30 prosent av jordas befolkning.
I Norge er vi vant til å løpe og svette når EUs mange direktiver hagler ned over oss. I Brüssel er det EU-parlamentarikerne og byråkratene som løper og svetter når The City of London Corporation og det moderniserte imperiet Storbritannia setter foten ned.


Det Europas kommentariat, politikere og statsoverhoder ennå ikke har tatt helt innover seg, er at kapitalismen ikke består av unioner, handelsavtaler, foreninger, klubber, kongresser, institutter eller tenketanker, men av enkeltmennesker eller familier med enorme formuer og verdensomspennende økonomisk, sosial og politisk makt. Alt det andre – alle verdens nasjonale og unionale borgerskap, er kapitalistens redskaper, fotsoldater, tjener og ofte demokratiske maktutøvere i form av valgte regjeringer. Hvem innbilder vi oss trekker i trådene bak dagens borgerlige regjering i Norge? Og dette trenger ikke egentlig være konstitusjonelt galt – våre kapitalister sørger selvfølgelig for regjeringer som tjener deres interesser, akkurat som arbeiderbevegelsen sørger for regjeringer som tjenere deres interesser.


Et gjennomgående mønster i dette globale kapitalistiske makthierarkiet er at herre og mester alltid opererer i det skjulte og gjennom alle sine institusjoner der de fleste kan ha klare demokratiske trekk. Det gjelder konferanser som World Economic Forum og Bilderberg-gruppen, Bilderberg-konferansen eller bare Bilderberg – en årlig lukket tre-dagers konferanse med rundt 150 inviterte deltakere fra den vestlige eliten innen privat næringsliv, politikk, media og akademia. Formålet er å bygge kontaktnettverk og diskutere internasjonal politikk. Denne konferansen skal gi et gunstig inntrykk av at her er alt demokratisk, sosialt og åpent. Men man skal være passe naiv hvis man tror Brundtland, Bondevik eller Stoltenberg får det aller minste gløtt bak de sosiale kulissene av høflig politisk sladder, gemyttlig åpenhet, kalvebrissel og pjolter.
Og den inviterte verdenspressen? Tja – det er jo Bilderbergerne som eier avisene deres.

 

Stikkord

eu


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering