• Hjem
  • Politikk
  • En gigant melder seg ut av gutteklubben Ugrei
Prins Charles og dronning Elizabeth av Storbritannia – to av verdens mektigste personer. Ikke nødvendigvis for deres roller som majesteter, men som aggressive aktører i internasjonal økonomi og politikk. Den engelske kronprinsen dominerer flere hundretalls av verdens største selskaper – økonomiske som sosiale. 																																					Ben Stansall/Pool Photo via AP
Prins Charles og dronning Elizabeth av Storbritannia – to av verdens mektigste personer. Ikke nødvendigvis for deres roller som majesteter, men som aggressive aktører i internasjonal økonomi og politikk. Den engelske kronprinsen dominerer flere hundretalls av verdens største selskaper – økonomiske som sosiale. Ben Stansall/Pool Photo via AP

Stakkars Storbritannia dersom de er så dumme at de melder seg ut av EU, hvordan skal det da gå med det lille øyriket.
Jeg skal ikke begi meg ut på hverken sjelegransking eller politisk gravejournalistikk for å få tak i Boris Johnsons motiver eller våte drømmer om å komme seg ut av sengehyggen med Brüssel – bare konstatere at han har sittet som Lord Mayor i London. Og at han nå sannsynligvis flytter inn i Downing Street 10. Er vi klar over at han dermed rokerer mellom to av de viktigste maktsentrene i Storbritannia – og i hele verden? To av tre der bare dronning Elisabeth og prins Charles kan måle seg i hybris og global makt.


En korporasjon fra romersk tid
og med særrettigheter fra Magna Carta
La oss se litt nærmere på den britiske maktpyramiden som ikke bare behersker øyriket utenfor kysten av Europa, men faktisk hele kloden – et globalt enevelde som ikke endret seg vesentlig etter at kolonimakten brøt sammen utover på 1900-tallet. Det som var en makt så omfattende på alle jordas kontinenter at man kunne hevde at solen aldri gikk ned i dette imperiet. Sannheten er at det gjør solen ikke idag heller.


The City of London Corporation – eller ganske enkelt The City, gjerne også The Crown, er på samme måte som Vatikanet en stat i staten, og denne statens borgermester – Lord Mayor, er slett ingen hvem som helst hverken innenfor øyriket Storbritannia eller i internasjonal sammenheng. Hans makt og The Citys integritet, er så stort og hevdvunnet, at selv dronningen ikke har umiddelbar adgang uten først å ha søkt skriftlig Lord Mayor om tillatelse. Denne suvereniteten med en rekke egne rettigheter har røtter helt tilbake til kong Johans tid, da det i 1206 oppsto krangel om skattenivået mellom The Citys innbyggere og kongen. Striden førte til The Magna Carta Libertatum som nettopp førte til stor frihet og selvstendighet for City som den gang egentlig var hele London by. Ja, faktisk kan vi gå helt tilbake til romertid da byen het Londinium og var bosetningen som ble etablert på det nåværende stedet for City of London i tiden rundt år 43.


Dagens lille eksklusive bykjerne har – som Vatikanstaten, svært få innbyggere. I 1801 hadde City en befolkning på rundt 130 000 innbyggere, men utviklingen av City til et sentralt forretningsdistrikt førte til at befolkningstallet falt til under 5 000 etter den andre verdenskrigen. I dag har City om lag 8-9 000 innbyggere, mot 8,5 millioner i hele Stor-London. Altså en av verdens minste ‘stater’, men faktisk en av de aller mektigste.
‘Kongen – en beleilig marionett’


La oss vende tilbake til imperiet Storbritannia, for det er her vi kan se den store forskjellen mellom nasjonen Storbritannia og bykjerne The City of London Corporation. Under det store imperiets tid var makten fordelt mellom staten og The City. Storbritannia kontrollerte de store koloniene – Australia, New Seeland og Canada, mens City styrte India, Hong Kong og alle de mindre kolonistatene i Afrika og Asia. Den Amerikanske industrimagnaten Andrew Carnegie beskrev i 1886 forholdet mellom The Crown – som altså The City også yndet å kalle seg, og det britiske parlamentet, i avisen Triumphant Democracy slik: ‘Mine lesere er kanskje ikke klar over at mens Parlamentet i England må involveres for å bygge en vei eller en broovergang, kan en håndfull menn i City, kaste nasjonen ut i en krig eller inngå innfløkte allianser med andre nasjoner uten å konsultere Parlamentet i det hele tatt. Disse mennene gjør dette i kongens navn, som fortsatt er en ekte monark, selv om han i realiteten bare er en beleilig marionett som kan utnyttes av kabinettet til å tjene deres interesser.’
Imperiet – en ruin?


Men Rocambole var ikke død, heller ikke Storbritannias kolonivelde som bare tilsynelatende smuldret opp utover på 1900-tallet. City fortsatte å utbytte sine områder uavhengig av Parlamentet og nasjonen, og opererer i dag gjennom et globalt nettverk av korporasjoner, banker og skatteparadiser over hele verden – i rike industriland som i den fattige del av verden. Det som var imperiets verdensomspennende koloniland der solen aldri gikk ned.


Etter den siste verdenskrigen kom imidlertid en ny økonomisk stormakt på den global-kapitalistiske arenaen. For USA var det i første omgang energiressurser som førte til en akselererende og aggressiv utenrikspolitikk. Spesielt handlet det om olje fordi produksjonen fra egne kilder ikke lenger kunne dekke behovet til en industrinasjon i voldsom utvikling.
Men denne nye aktøren førte ikke til spesielt store problemer for City of London. New York tok over som verdens globale handelssenter, men City kunne fortsatt utøve stor makt gjennom sine nettverk. Professor Caroll Quigley ved Georgetown-universitetet i USA bruker betegnelsen ‘The Anglo American Establishment’ som uttrykker at det aldri har vært vesentlige forskjeller mellom britisk og amerikansk økonomisk og politisk makt. Stort sett er det en uskjønn mix av pengemakt på begge sider av Atlanteren som består av et nettverk av handelsfamilier som bygde seg opp på 17- og 1800-tallet, og som gradvis ble absorbert inn i europeiske adelsslekter. Den dag idag er det her vi kan finne den moderne monopolkapitalismens herskere og deres kjernetropper og frontsoldater – de siste gjerne kalt borgerskapet.


Utbytting og profitt som mål
Og typiske for disse elitemiljøene i City og New York, har deres svært arbeidsmetoder alltid vært å støtte regimer rundt om i verden som beskytter og tjener deres økonomiske og politiske interesser. Dette er miljøer som utmerket godt kan være tjent med medspillende unioner som EU, spesielt dersom tyngdepunktet i deres politikk er av økonomisk karakter. For ingen politikk er interessant dersom den ikke har økonomisk utbytting og profitt som mål. Økonomi og moderne unionsbygging hører sammen hånd og hanske. Og for det nyliberale og markedsorienterte EU er nettopp økonomi det viktigste arbeidsfeltet – ideologisk som pragmatisk politisk.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

eu


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering