(Nr 3 - 2011) OLE KOPREITAN VAR ALLEREDE SOM UNG ESLA TIL Å BLI EN UREGJERLIG PERSONLIGHET. INGEN VIL KUNNE SE DENNE INTENSE TRØNDEREN MANIPULERT INN I ET SYSTEM AV KONSTRUERT ENIGHET OG DISIPLINERTE STRATEGIER.

Han var og ble en selvlært aksjonist, men aldri en ekstremist. Også i de turbulente sekstiårene var demonstrasjonene han ledet ikkevoldsaksjoner – også når kokepunktet var nært. Da kunne man høre Oles formaning: ”minst mulig vold”. Likevel gjør vi galt i å se Oles lange karriere som gateselger og agitator som hans eneste virksomhet. Som medarrangør på Nobelistituttet åpnet han for at hvem som helst kunne bryne seg med nøkkelpersoner i norsk utenrikspolitikk, fra ministeren og nedover.

Ole hadde altså ingen berøringsvegring mot establishment, men han ville aldri klippe jordledningen. Han hadde neppe romantiske forestillinger om at hans salgsbod - en barnevogn, skulle ha større kraft enn for eksempel media og partiene. Ole innså også at pressens godvilje kunne være kombinert med originalitetsjakt, og han stupte derfor aldri kråke for noen, og han så på media som en anstendig alliert i den alvorligste av alle saker. Han snudde aldri ryggen til noen.

Dette fikk vi som likte å slå av en prat ved barnevogndisken se mange eksempler på. Når noen viste interesse for å kjøpe et og annet jakkemerke var Ole der straks. Kundene var jo meningsmennesker som ga kontakt. Noen setninger kunne være det hele. Så tilbake til de omfattende samtalene, men med et våkent øye på publikum. Begrepet ”gategutt” er beheftet med kriminalitet og utstøting. Ole har med sine mange år på asfalten gjort gaten til en viktig arena.

Et sted – ofte for bevisstløs bevegelse, men nå også et sted å stoppe opp, tenke og prate. Når dagen er slutt: pakke sammen og vite at verden fortsatt lever. Dette til tross for at dommedagsvåpnene stadig er en del av vår tunge virkelighet. Mange på alle plan prøver å bekjempe masseødeleggelsesvåpen. Ole skal ha takk for at han var en av dem som gjorde det til en livsoppgave.

NEKROLOG VED HANS NORMANN DAHL