Illustrasjonsfoto: Robin Dahlén og Christian Karlsson, det svenske brødreparet som fikk skylden for dødsfallet til fire år gamle Kevin i 1998, ble tirsdag ettermiddag renvasket. Da de fikk skylden var de fem og sju år gamle. Bildet er fra en pressekonferanse i Stockholm 19. mai, 2017. 												Foto: Noella Johansson/TT / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Robin Dahlén og Christian Karlsson, det svenske brødreparet som fikk skylden for dødsfallet til fire år gamle Kevin i 1998, ble tirsdag ettermiddag renvasket. Da de fikk skylden var de fem og sju år gamle. Bildet er fra en pressekonferanse i Stockholm 19. mai, 2017. Foto: Noella Johansson/TT / NTB Scanpix

I 1897 fikk to smågutter i Levanger skylden for å ha forårsaket katastrofen med at hele Levanger By brant ned 26. mai det året. Fortsatt er dette en stående sannhet i lokalhistorisk litteratur og mediene i Nord-Trøndelag. Omtrent som i Kevinsaken i Sverige, der to brødre på fem og syv år inntil nylig ble utpekt som drapsmenn, fordi politiet hadde konkludert i skyldspørsmålet på forhånd. 


Terje Carlsen, frilansjournalist


Det fantes ingen vitner eller tekniske bevis for at de to guttene i Levanger skal ha tent på. Likefullt skriver kulturprisvinner i Levanger og byhistoriker Per Anker Johansen en artikkel i Levanger historielags 35. årgang av Årbok, gjengitt i Trønder-Avisa at historien «forteller at i mange år ble Berg (kjøpmann-min anm.) beskyldt for forsikringssvindel helt til guttene i voksen alder innrømmet sin skyld.» (Trønder-Avisa TIRSDAG 31. OKTOBER 2017). I 122 år har altså de to guttene vært fremstilt som de skyldige i den store bybrannen i Levanger i 1897. Problemet er kanskje at denne etterhånden autoriserte fremstillingen ikke er riktig? For er det trolig at guttene og alle de som befant seg i rettsmøtet på Nordre Halsan Santhansaften 1897 skal ha holdt tett om konklusjonene som ble trukket der helt til de ble voksne? Der ein pløgjer grunnt, vil det veksa tunnt, seier eit gamalt ordtak. Det er heller ikke riktig som byhistoriker Per Anker Johansen skriver i Årbok 2017, at dette var snakk om to 6 år gamle gutter, de to som får skylden for Bybrannen hos lokalhistorikeren var 4 og 5 år gamle.


Hittil ukjente dokumenter fra det såkalte rettsmøtet på Nordre Halsan gård kaster derfor nytt lys over hvordan lensmann og sorenskriver trakk konklusjonen på forhånd, og at vitnene i «rettssaken» bare fikk forklare seg innenfor paradigmet om at brannen startet i enkefru Smiths grisehus, og at de to navngitte guttene var påtennerne. Men det det ingenlunde klart at brannen startet på lemmen i Grisehuset hos enkefru Smith der guttene «tilstår å ha lekt.»  Den gang avhør og rettsmøte ble holdt, kjente verken lensmann eller sorenskriver til noe som het bekreftelsefeller, altså når man lar teorien styre empirien. Dersom politiets etterforskere også opplever personlig engasjement, viser forskningen at politiet risikerer at bekreftelsesfellene forsterkes ytterligere (Lai 1999 s. 58, gjengitt i Ph.d. avhandling levert Det juridiske fakultet, UiO 2009, Asbjørn Rachlew)


I dag har man en mer nyansert kunnskap om bevisopptak og de feller politi og domstoler kan gå i, og som igjen har gitt opphav til rettskandaler som Fritz Moen-saken, Per Liland-saken, Thomas Quick-saken og Kevinsaken i Arvika. Her, som i de forannevnte sakene, ble de siktede forelagt et hendelsesforløp i avhørene som må ha blandet seg med deres egne minner slik at det i ettertid er uklart både for «gjerningsmannen» hva han faktisk husket og ikke husket fra den ugjerningsdagen, Som da Kevin, kompisen til de to drapsdømte guttene i Arvika, ble funnet drept. Det samme kan ha skjedd på Rettsmøtet på Nordre Halsan. 
Mellom bybrannen i Levanger og «rettssaken» på Nordre Halsan Santhansaften 1897, går det en hel måned med rykter blant brannofrene og andre i Levanger om hvem som har tent på byen. Nye fortellinger blander seg med gamle. En verdenskjent kapasitet på minneforskning og vitnepsykologi, professor Elisabeth Lofthus har sagt det slik: «Minnene våre er konstruktive. De er rekonstruktive. Hukommelsen fungerer som en Wikipedia-side: du kan gå og endre den, men det kan også andre mennesker gjøre»» (sic!).


Noen dager etter bybrannen skal bonde Ole Iversen Halsan (62), bonde på Halsan Nordre, ha sett noen gutter gjøre opp ild ved inne i en hage ved Elvemælen, men guttene skal ha løpt derfra før han fikk snakket med dem. Dagen etter påtreffer han en gutt han synes å dra kjensel på, la oss kalle ham vitne A, som forteller ham at det er vitne B, kameraten hans som er skyld i at byen er nedbrent. Bonde Iversen Halsan besørger omgående for at opplysningene om de to guttene tilfaller lensmann Berg. 


Ifølge tjenestepiken hos Bs foreldre, vitne 8 og Bs foreldre og søsken, vitne 4 , 5 og 7, hadde Bs foreldre bare en fyrstikkeske i huset den dagen brannen inntraff, og den var plassert i en slik høyde at B ikke kunne nå den. B skal da ha vært 4 år (vitne 3). Dernest var esken på plass da tjenestepiken kom for å koke middag, og B var gått ut.  Hos lensmann og fut, og i Rettsmøtet på Halsan Nordre får likevel B aldri noen forsvarer, det blir altså aldri foretatt noen kontradiksjon, slik vi så det for eksempel i maratonrettssaken mot den narko og korrupsjonstiltalte politimannen Eirik Jensen, som jo hadde flere forsvarere. Vitne 3 er den eneste av de to guttene som må forklare seg, for A får faren forklare seg i stedet for gutten (vitne 2), og det før vitne 3. Vitne 2 spikrer på den måten premissene får vitne 3s forklaring, slik kronvitne, Ole Iversen Halsan har gjort i politi og brannrapporten (vitne 1).. Det skyldes trolig at han er telegrafbestyrer i Levanger, vitne Bs far er «bare» vanlig husmaler. Ifølge Nils Christie (1982:116) har dommer i straffesaker en klar sosial gradient.  Slik får klassejusen sitt gjennomslag.
For det er fortsatt noe uklart i hvilket hus brannen startet og hvem som tente den skjellsettende ilden. Var det As sønn? Eller var det den godt forsikrede kjøpmann Berg som var kommet i økonomisk knipe som var brannstifteren? Eller var det enkefru Smith som tente den skjellsettende ilden? Eller kanskje også begynte brannen et helt annet sted enn hos de to? For å si det slik, man har ikke noe primær-kilde eller teknisk bevis som gjør det til et uomtvistelig faktum at det var de to småguttene som forårsaket at «104 av 133 hus i sentrum brant ned, og skaden beløp seg denne gangen til 1,1 millioner kroner.» (Trønder-Avisa 20 JANUAR 2014)


Dessuten skal vitne nummer 17, Oline Andersdatter Bamberg (48), på sin vei til og fra Meieriet, fra sin bopel i Levanger, ha sett enkefru Smith sitte ved siden av Privetbygningen i gården sin på den tiden brannen skal ha startet, noe hun fant merkelig. Enkefru Smith slapp avhør da Brannrapporten skulle skrives. Kanskje var det derfor fru Oline Andersdatter Bamberg antok etter at ryktene om de to guttene begynte å svirre at enkefru Smith stelte med sine blomster ved siden av utedassen. Oline Andersdatter anslår at hun er hjemme i sitt hus i Levanger by omtrent klokken 10 minutter over 10 på formiddagen. Omtrent 5 minutter etter det kommer Karen Anna Næs inn til fru Bamberg og varsler at Ilden var løs. Ville Oline Andersdatter Bamberg og de andre vitnene antatt at de to guttene var påtennerne i rettssaken på Halsan Nordre om ikke de to guttene var blitt stevnet av øvrigheta? 


Begrepet falske minner dukket først opp i den offentlige diskurs på 1990-tallet, og ga opphav til en rekke fengslinger av uskyldige i incest og overgrepssaker. Da undertegnede studerte psykologi på slutten av 1970-tallet, var det ennå en vedtatt sannhet at traumatiske minner kunne være fortrengt og at man kunne få dem frem med spesielle teknikker, slik man gjorde med ledende spørsmål i Kevin-saken. Men traumatiske minner er ikke fortrengt, de er ofte påtrengende, og blander seg gjerne med det en hører siden. 

 
«(…)At 28 mennesker er blitt kjent skyldig i incest og siden er frifunnet, utgjør det mørkeste kapittel i vår rettshistorie siden hekseprosessene på 1600-tallet. Men de er bare toppen av isfjellet. Trolig er mer enn 100 andre uskyldig dømt for incest», skrev den pensjonerte lagmann Trygve Lange Nielsen i Aftenposten 17. september 2006. Var det en liknende skandale fatt etter at «dommen» mot to småbarn på Nordre Halsan den St.Hansaften i det Herrens Aar 1897? Ifølge byhistoriker Per Anker Johansen skal gårdeierne i Levanger ha vært bra assurert. Det var ikke guttene.

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

levanger


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering