Foto: Cornelius Poppe / NTB
Foto: Cornelius Poppe / NTB

En viktig grunn til at fagbevegelsen svekkes, er traktatgrunnlaget, og resten av EUs regelverk. Det gir systematisk de fleste fordelene, - og mest makt, - til arbeidsgivere og kapitalsiden, og minst til arbeidstakere og arbeidssøkende.

Ole Kvalheim. Sosialdemokrater mot EØS, SMEØS, har skiftet navn, men beholder «SMEØS». Organisasjonen heter nå «Solidaritetskamp Mot EØS». Ole Kvalheim er fortsatt leder i organisasjonen.

 

Det betyr at de som er tilhengere av EØSavtalen, støtter opp om et regelverk som ikke bare bør bekymre alle på grunn av virkningene her i Norge, men EØStilhengere bør bekymre seg over at de er delaktig i å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som systematisk svekker fagbevegelsen i Europa. EØS-tilhengerne i norsk fagbevegelse er usolidariske i den kampen som arbeidskamerater ute i Europa fører for å slippe unna de verste virkningene av det regelverket, og den politikken, som EuroLO alt i 2006 vurderte slik: «EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.» Regelverket i EØS er til siste komma og bokstav identisk med det regelverket som gjelder for alt arbeidsliv i EU. Fire dommer fra EU-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa. I desember 2007 satte Viking Linedommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå. Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige. Rüffert-dommen fra april 2008 nektet en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni samme år falt dommen over Luxembourg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxembourg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere. De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg). Særlig Laval-dommen og Rüffertdommen er lærestykker i hvordan EUdomstolen, - med EU-traktaten som ryggstø, - angriper den nordiske arbeidslivsmodellen. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempet fram lønninger som er til å leve av, - og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa. EØS-avtalen, og EU-domstolen, har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp, i tre-fire generasjoner, har fått etablert for innenlandske selskaper. Dette undergraver på dramatisk vis hele tariffsystemet i Norge, og andre Nordiske land. Kan vi leve med EØSavtalen? De mange kontrolletatene, med ansvar for hver sin flik av arbeidslivet, har lenge ropt varsko. Arbeidstilsynet melder at «våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling...» - Men effektiv kontroll er vanskelig. Økokrim fastslår at «firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, NAV-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv.» Debatten om sosial dumping, og kriminalitet i arbeidslivet, styrer som regel utenom det mest opplagte, - virkningene av EØS-avtalen som vi har med EU. Det er EØS-avtalen som slipper løs konkurranse i stadig større deler av arbeidslivet, - både for bedriftene, - og for arbeidsgivere ellers. En konkurranse om arbeidsoppdrag, - og for arbeidstakere, - en konkurranse om jobbene. Etableringsretten innebærer at ethvert selskap etablert i et EU/EØS-land fritt kan etablere seg med en filial i Norge, eller ta med seg egne ansatte til oppdrag i Norge (såkalt utstasjonering). Det spiller ingen rolle om selskapet er eid av norske borgere, eller av utenlandske, - bare det er registrert i et annet land. Omfanget av sosial dumping, og organisert kriminalitet i arbeidslivet, er langt mer omfattende, og sosialt destruktivt, i de fleste EU-land, - enn det er i Norge. Likevel er EØS-avtalen et tabu i den offentlige debatten her hjemme om sosial dumping og kriminaliteten i arbeidslivet. En mer utfyllende gjennomgang av EØSavtalen og arbeidslivet: Tjenestedirektivet Tjenestedirektivet har gjort det det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse, og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. Direktivet øker muligheten for sosial dumping, fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene. Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest, - som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette de som krever minst og klager minst. Yrkeskvalifikasjonsdirektivet Med få unntak gir direktivet EØS-borgere som har rett til å utøve yrket sitt i hjemlandet, - den samme retten til yrkesutøvelse i andre EØS-land. Yrker som ikke er lovregulerte i Norge krever ingen godkjenning, og EØS-borgere kan ansettes i slike jobber på lik linje med norske arbeidstakere. Dette gjelder selv om yrket er lovregulert i hjemlandet. For å inkluderes i direktivet må man ha dokumentert en fullført utdanning/ praksis i et EØS-land i 1995 eller senere. Det stilles ikke krav til sammenlignbar utdannelse. En person som kan dokumentere tre måneders kurs som lokomotivfører i hjemlandet, kan utøve samme yrke i Norge, hvor det kreves tre års utdanning. I enkelte EØS-land er det mulig å kjøpe seg kursbevis, og sertifikater, uten å ha tilegnet seg den nødvendige kunnskapen. Utstasjoneringsdirektivet Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 etter mange års dragkamper innad i EU. Direktivet var ment som en garanti for at utsendte arbeidstakere kunne få de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt i vertslandet, - dersom det der var nasjonale lover eller tariffavtaler som fastslo slikt. I 2007-08 snudde EU-domstolen på hvordan utstasjoneringsdirektivet skulle forstås. Dommene fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke kunne sikres lønn som gikk utover den minstelønna som fulgte av lover og tariffavtaler. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidsinnvandrere, ble gjort til et tak for hva som kunne kreves. Dommene forrykket styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen var på defensiven i de fleste land i Europa. Dermed var direktivet endret fra et direktiv som kunne hindre de groveste formene for lønnsdumping, til et direktiv som innebar systematisk lønnsdumping. For oss i Norge ble den nye tolkningen av utsendingsdirektivet et provoserende klart eksempel på at EU-domstolen, - via EØS-avtalens prinsipp om lik fortolkning, - fra én dag til den neste kunne skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet. Håndhevingsdirektivet EU-kommisjonen la i 2016 fram et forslag til «håndhevingsdirektiv» som en gang for alle skulle avklare hvordan utsendingsdirektivet er å forstå. Men direktivet var preget av så mange uavklarte forhold, at det bare gjorde situasjonen enda verre sett fra fagbevegelsens side. Euro-LO advarte på det kraftigste mot forslaget til håndhevingsdirektiv: «Det kan knapt styrke beskyttelsen av utsendte arbeidstakere, og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår». Stortingsflertallet godkjente håndhevingsdirektivet i februar 2017. Direktivet er på mange punkter så uklart at det blir overvåkingsorganet ESA, EUkommisjonen, og domstolene (EFTAdomstolen og EU-domstolen) som avgjør hva håndhevingsdirektivet påbyr,- og hva det forbyr, - og dermed hvordan utsendingsdirektivet skal håndheves her i Norge. Samferdselen liberaliseres Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart. Den grunnleggende forskjellen på stortingsvedtak, og EØS-regler, er at i EØS blir enhver liberalisering uopprettelig, - så lenge Norge er med i EØS. Prøving, feiling, og læring av erfaring, har ingen plass på de områdene som EØS liberaliserer. Jernbanen EUs jernbanepakke IV fra september 2010 vil bety en ny bølge av konkurranseutsetting og privatisering av jernbanedrift i Europa. Samtidig blir det fri etablering av jernbaneselskap på tvers av alle grenser. Konkurranseutsetting og privatisering skal i teorien gjøre det både billigere og sikrere å reise med tog. Men når togtrafikk konkurranseutsettes, og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at prisene øker, at regulariteten går ned, at sikkerheten svekkes, og at lønninger og arbeidsvilkår kommer under press. De britiske erfaringene er klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider, og serier av ulykker, ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskaper. Mange driftsselskaper gikk konkurs, eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de vant. I Sverige har jernbanedrift vært konkurranseutsatt aller lengst, - så lenge at togkaos er blitt et utslitt ord. Konkurransen har ført til en ansvarspulverisering som fører til dårlig samordning av rutetider, forsinkelser og innstilte tog. Dette er grundig dokumentert av Mikael Nyberg i boka «Det stora tågrånet” (Karneval förlag). Veitransport EUs felles arbeidsmarked har for lengst sluppet løs ekstreme former for sosial dumping innen veitransporten. I Norge, som i resten av Europa, blir «billigsjåfører» mer og mer vanlig. Mest utbredt er såkalte tredjelandssjåfører, sjåfører som er bosatt i et land utafor EU/EØS, mens kjøretøyet er registrert i et EU/EØS-land. Kabotasje innebærer at en utenlandsk trailer tar på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem, når det opprinnelige oppdraget er fullført. Transportører fra EU/EØS-området kan utføre tre kabotasjeturer innad i Norge etter den internasjonale transporten. Etter en tur utenlands, kan man igjen gjøre tre transporter i Norge. Problemet er at det i dag ikke er noen kontroll med hvordan kabotasjesjåfører lønnes. Norske transportører skvises ut, og må legge ned med tap av arbeidsplasser som resultat. Sist vinter opplevde mann flere ulykker med store utenlandske trailere, med sjåfører fra Thailand på et føre de ikke har erfaring med. Anbudskravet ved offentlige anskaffelser EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp over 200 000 euro fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØSområdet, dvs. i 28 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/ EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro). Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskaper for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. EUs nye anskaffelsesdirektiver, som Stortingsflertallet godkjente i 2016, betyr at det norske unntaket om å reservere konkurranser om helse- og omsorgstjenester for ideelle organisasjoner, ikke kan videreføres. Det skal nå være åpen konkurranse mellom kommersielle og ideelle aktører. Regelverket utløser stadige rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne (staten/ kommunene/fylkeskommunene) må legge mye arbeid i å beskytte seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere, enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader, både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Konkurser som følge av for lavt tilbud fra tilbyder for kontrakten, fører ofte til store merkostnader for oppdragsgiverne. Hjemfall og arvesølvet Konsesjonsloven av 1917 (Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom, m.v.) innførte den såkalte hjemfallsretten. Den innebar at når private eiere fikk konsesjon på å bygge ut vannkraft, ville konsesjonen gjelde i 60 år. Etter det skulle vassdrag og produksjonsutstyr tilfalle staten. Offentlige utbyggere som kommuner og fylkeskommuner fikk derimot konsesjon på ubegrenset tid. Denne konsesjonsloven sikret nasjonal kontroll over viktige norske naturressurser, og var samtidig av avgjørende betydning for industriutviklingen i Norge. Men ESA, det organet som overvåker EØS-avtalen, reagerte på denne ordningen, fordi den forskjellsbehandler kraftverk eid av private, og kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner. Norges offisielle standpunkt har vært at konsesjonsreglene for kraftverk, - og reglene om hjemfall, - ligger utenfor EØSavtalen. «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten» står det i EØS-avtalens artikkel 125. ESA stevnet i juli 2006 Norge inn for EFTA-domstolen, og krevde at private utbyggere måtte likestilles med offentlige. Etter harde og lange forhandlinger fant Stoltenberg II-regjeringen fram til et kompromiss som innebar: - At private eiere ikke lenger vil kunne få konsesjon på å bygge, eller kjøpe, vannkraftverk. Unntaket er såkalte småkraftverk. - At vannfall som er hjemfalt til staten ikke lenger vil kunne selges tilbake til gamle eller nye private eiere. - At private ikke lenger kan kjøpe mer enn 1/3 av offentlig eide kraftverk. Det siste punktet om at private kan kjøpe inntil 1/3 av offentlig eide kraftverk, kan på sikt føre til at private selskaper kommer inn som eiere av en betydelig del av norsk vannkraft. De som for tida har mest kapital til å kjøpe seg inn, er store svenske og tyske energikonsern. Eksportkablene truer industrien Norges nest største eksportnæring er kraftkrevende industri, med 11 000 arbeidsplasser og 25 bedrifter spredt landet rundt fra Salten til Lillesand. Dette er ryggraden i norsk industri og avgjørende for det sterke distrikts Norge vi kjenner. For smelteverk og aluminium ligger kraftandelen på 40 prosent av kostnadene. I nesten alle bedriftene er kostnadene til kraft høyere enn til arbeidskraft. Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris. NVE mener kraftprisen vil øke med 30 prosent fram til 2030. Det er to årsaker til dette: utbyggingen av eksportkabler, og økning i kvotepris på CO2. Så lenge det er tilbud og etterspørsel som bestemmer kraftprisen, ligger det i sakens natur at det er stor forskjell på pris med et overskudd på 25 TWh, - og når alt kan eksporteres til et marked med langt høyere pris. Norge gir godvillig fra seg vår viktigste konkurransefordel. Vi gir fra oss selve motoren i en grønn omlegging. Mens våre forfedre, og de som bygde landet, så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter, er det nå oppfatningen av strøm som en hvilken som helst vare, som vinner fram. Øker strømprisen med 20 øre, er det 28 milliarder i økt fortjeneste. Nå kan Norge igjen bli den beste gutten i EU-klassen, ved å legge døra åpen for EUs femte frihet, fri flyt av energi over landegrensene. Når de planlagte kablene er bygd, så er det kun ved nasjonal strømkrise at Norge kan hindre eksport og dirigere strømmen. Alt annet rammes av EUs konkurranseregler. Tolkningen av denne virkeligheten er det enighet om mellom tilhengere og motstandere av EØSavtalen. Gjennom ACER vil EU sikre seg den direkte styringen over strøm som passerer landegrensene. ACER, - EUs energibyrå, - har til nå bygd på konsensus eller vedtak med kvalifisert flertall i EU. Men med EUs vinterpakke, som nå er til behandling, skal byrået kunne fatte bindende vedtak med simpelt flertall. Regjeringen ønsker nå å underordne Norge ACER, - via myndighetsoverføring, - til ESA. EØS-avtalen, havbruk og fiskeri Det har vært en nærmest mytisk sannhet at EØS-avtalen ikke berører fiskeri. Dette er sagt så mange ganger at folk flest tror på myten, og formidler den videre. Sannheten er at EØS-avtalen strekker sine lange «tentakler» inn i fiskerinæringen som i høyeste grad er «berørt». Mannskaper i fiskefartøy er underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, - noe som sakte men sikkert fører til at «dyre» (les fagorganiserte) fiskere, - enten medlemmer i Norsk sjømannsforbund, eller i mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag, - blir erstattet av stadig flere utlendinger uten tariffavtale. Oppdrettsloven ga adgang til å prioritere lokale eiere når nye konsesjoner skulle deles ut. ESA innvendte i oktober 2000 at slike hensyn er i strid med EØSavtalens regler om fri etableringsrett. Jagland-regjeringen argumenterte med at fiskeoppdrett lå utafor EØS-avtalen og at kravet om lokalt eierskap ikke diskriminerte etter nasjonalitet. Men regjeringen førte ikke uenigheten videre til EFTA-domstolen. Den bøyde seg for ESA ved å fjerne hensynet til lokalt eierskap ut av den akvakulturloven som fra januar 2006 avløste oppdrettsloven. Fiskeri- og kystdepartementet argumenterte med at de norske eierskapsbegrensningene måtte til for å sikre småselskapenes plass i oppdrettsnæringen. Men ESA godtok ikke at målet om en oppdrettsnæring med både små og store selskaper, rettferdiggjorde unntak fra markedsfriheter som fri kapitalbevegelse og fri etableringsrett. Særlig Laval-dommen og Rüffertdommen er lærestykker i hvordan EUdomstolen, - med EU-traktaten som ryggstø, - angriper den nordiske arbeidslivsmodellen. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempet fram lønninger som er til å leve av, - og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa. EØS-avtalen, og EU-domstolen, har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp, i tre-fire generasjoner, har fått etablert for innenlandske selskaper. Dette undergraver på dramatisk vis hele tariffsystemet i Norge, og andre nordiske land.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering