Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Så har det skjedd i verdens beste land , at en mann ble bedt om å drikke springvann og låne en grill isteden for hjelp til strømregningen. Selvfølgelig skapte dette en strøm av sjokkartede reaksjoner blant folk, men også politikere og ledelsen i NAV som sier at slik ikke skal skje i Norge. Dermed fikk mannen strøm i huset, og snart er saken glemt, inntil noe nytt trekkes fram fra velstandssamfunnets søppelkasse, hvor gode mennesker fratas all verdighet.

Skrevet av Birgit Skjæret

Vi lever i den vestlige verden hvor den nyliberale kapitalismen skrytes opp i skyene som det beste systemet, enda ingen har klart å stoppe den akselererende forskjellen mellom fattig og rik, heller ikke Norge som nesten automatisk føres til listetoppen hva det enn måtte gjelde. Så heldige vi er, sett med utenlandske øyne, at vi får utdelt vår del av oljeoverskuddet hvert år og kan kjøpe en bil bare med lommerusk. Mannen i Indre Østfold finnes ikke, heller ikke boligløse tiggere og køen foran Fattighuset i Oslo. En utlending ville bare ristet på hodet over slike påstander, og dessverre er det slik også blant nordmenn flest, «De har seg selv å skylde». At dette også er tilstede hos myndigheter som skulle vite bedre, er dessverre et faktum. Det vises ved ordbruken; «De svake», «vanskeligstilte», «rusmiljøet» og det anerkjente begrepet «Inkluderende» - «Vi tar med dere som ikke er like gode som oss». Alt dette er trendsettende og setter stempel på menneskegrupper.

Samfunnet er blitt en klassedelt skole, hvor lærdommen pumpes inn hos både de som befinner seg innenfor og utenfor det aksepterte arbeidslivet. Det kan ligne et lykkehjul hvor opptak eller ikke kan være ganske tilfeldig, og hvor mange mennesker havner i en ond sirkel av nedprioritering, hvor meningsløse tiltak bare øker avhengighetsgraden av støtteordninger, og til slutt gjør individet innstilt på en livssituasjon basert på almisser. På den andre siden finnes hjelperne, som sliter med å finne alternativer til den stadig tommere kassa, som skal sørge for at ingen lider nød i bestelandet. Det vanker nok represalier til den personen som skrev det nedverdigende avslagsbrevet, som nå forarger store og små. Men er det da ikke slik at klienten (nå kalt «bruker») skal rådes til andre løsninger når det ikke er rom for pengestøtte? Kanskje har hun/han gjort akkurat som skolelærdommen sier, og kanskje er det også slik at denne saksbehandleren heller skulle belønnes for det å ha satt fokus på et problem som fortjener mer oppmerksomhet enn å fremme enkeltskjebner. For det er ikke bare strøm og mat på bordet som gjelder. Et hvert menneske fortjener verdighet.

Politisk økonomi, basert på Marx, var et høyt skattet fag i tidligere sosialistiske land, og finnes det snev av dette i dagens økonomistudier, oversvømmes det ganske sikkert av det markedsøkonomiske sesam, tilbud og etterspørsel. Ikke bare er det hovedårsaken til klimaproblemet, men det skjuler også den matematiske forklaringen på den galopperende forskjellen på fattig og rik, og som ikke kan stoppes uansett hvilken ledelse som velges i det gjeldende systemet. Også blant gode hjerter på venstresiden, vil nok et fåtall poppe opp med en lettfattelig forklaring på «Den fallende profittraten», som er kanskje det viktigste grunnlaget for nødvendigheten av systemskifte. Profitt, altså arbeidsfri inntekt grunnet den kapitalistiske eiendommen til produksjonsmidlene, avhenger av at lønnsutgiftene holdes lavest mulig. Men i det ligger at den menneskelige maskinparken må holdes i live, slik at de kan yte sitt maksimale og bidra til at nye «maskiner» settes inn når de er utslitte. Derfor går lønnsnivået mot en grense av ren nødvendighet for å beholde arbeidskraften, mens den teknologiske utvikling gjør menneskelig arbeidskraft unødvendig på mange områder. Noe som betyr at mange faller utenfor, og de som er innenfor ofte må jobbe dobbelt for å klare de daglige utgiftene. Men begge sider tvinges til å støtte kapitalen som konsumenter i et ødeleggende kappløp mellom kapitalister som slår ut hverandre i sitt begjær etter å redde restene av et regnestykke som ikke går opp. Selv i Norge, ser vi at grensa for overlevelse viser seg i utbetaling av sosialstønad, eller penger til livsopphold, som i realiteten utelukker alt som ikke er helt nødvendig for å eksistere. Mens kapitaleliten knapt har mulighet til å overkomme alt av biler, båter og residenser i inn- og utland, så finnes de som nektes midler til uteliv, reiser og annet som gjør livet verd å leve.

Hadde mannen i Indre Østfold bodd i Brasil eller Chikago, hadde han hatt valget mellom tigging eller kriminalitet, om han i det hele tatt hadde vært i live. Slik er Norge bedrestilt med alle sine oljeinntekter, og det finnes fortsatt litt å gå på før grensa av livsnødvendighet er nådd, selv om denne aktuelle saken forteller hvor vi er på vei. Et fungerende samfunn skal fordele plikter og goder på en rettferdig måte og opprette studieplasser i forhold til hva som trengs for fellesskapet. Det ville gi verdighet til folk, enten det er snakk om forskere eller rengjøringspersonell, hvor begge deler er like viktig. Det som nå tilbys ungdommen er uforutsigbarhet, der de bruker år på oppbevaring i utdanningsinstitusjoner som ikke gir noen garanti for lønnet arbeid. Eller så er det godt voksne som aldri vet når det er deres tur til å vandre NAVs korridorer. Er man gammel eller syk, tynger tanken om å være til byrde, uten at noen spør om verdien av et langt livs erfaring. Det hele har åpnet døra til en alarmerende økning av antidepressiva hos barn og unge og har skapt liv i debatten om aktiv dødshjelp. Det vitner om en mørk fremtid dersom intet gjøres.

Verden er blitt et tivoli hvor kapitalen lakeier snur lykkehjulet, og media følger opp vinnerne med reportasjer om millioninntekt og luksusvilla. Et samfunn hvor individet forventes å ha cabincruiser og hytte på fjellet og skifte ut garderoben hver sesong. Et samfunn hvor de vellykkede kapitalistene gnir seg i hendene og gjelda øker for det jevne folket. Et samfunn hvor en av fire har havnet utenfor i oppgitthet over å ikke bli regnet med. Hva gjør det med et menneske å måtte krype for å låne penger når alt går i stå? Det å føle seg unyttig? Det er ikke grill eller springvann som ødelegger et menneske, det er den uverdigheten som skapes av kynisk elitisk individualisme. Det er solidaritet og fellesskap som må til. Nødvendigheten av et annet system nærmer seg.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering