Medier på autopilot

Jeg har aldri vært i Ukraina, følgelig er jeg avhengig av media - og de som måtte ha vært der - for å få kunnskaper om landet, og om landets politiske utvikling. Jeg har heller aldri vært i Venezuela, og situasjonen er den samme. Profesjonelle nyhetsformidlere med klart formulerte krav til etikk og troverdighet skal være mine kilder til kunnskap om hva som skjer. Dette er det ideelle bilde av virkeligheten. I praksis er det annerledes.

En gang da verden var enklere og de snille styrte vest for “Muren” og de slemme i øst, reiste jeg til “terrorstaten” DDR . Ung og nysgjerrig. Før jeg dro kunne jeg lese i norske aviser om et folk som sloss for å overleve, som brukte timer hver dag på å stå i matkøer for å sikre seg et minimum for å stille sulten.
Jeg fant intet paradis der jeg for, men jeg fant heller ingen hungerskøer, hverken i Øst-Berlin eller andre steder. Jeg fant derimot restauranter og “eisbein und sauerkraut” i bøtter og spann.
På forhånd kunne jeg lese at det var forbudt å reise fritt rundt i landet med egen bil. Det var forbudt å losjere privat. Jeg gjorde begge deler og omgikkes frodige tyskere som frekventerte sine bierstuber og som var stolte av sine “wartburgere.”

Allerede den gang kunne jeg med selvsyn registrere at “sannheten” var et underlig begrep i vårt borgerlige demokrati. Det fantes - og finnes - manipulerende krefter bak mange gatehjørner med politiske agendaer som ikke tåler dagslys.
Denne vinteren har katastrofen rammet Ukraina. I vår medieverden ble virkeligheten i landet beskrevet like fordummende ensidig som under den kalde krigens dager. “Autopiloten” settes på og vi blir presentert for et angivelig sammensveiset tappert folk som reiser seg mot tyrannen og et gjennom korrupt regime.
Jeg er ikke født i går og betviler ikke et sekund at Ukraina var skjemmet av korrupsjon. I likhet med en lang rekke land. Men jeg vet at presidenten var folkelig valgt. Jeg vet at det skjedde i valg saumfart av det internasjonale samfunnet, og enhver nyhetsformidler som VILLE vite, måtte se fascistiske flagg og bannere på Maidanplassen, og høre slagord fra maskerte væpnede menn med armen i nazihilsen. Jeg vil aldri hevde at fascistene dominerte opprøret, men det skremmende er at de sto sentralt i tumultene da det sto på som verst. Like skremmende er det at de etter presidentens fall fortsatt står sentralt i det nye maktapparatet. Men dette var en virkelighet som ble fortiet av norske medier. Med flid unngikk Dagsrevyen å presentere oss for noen som tilhørte flertallet som sto bak Viktor Janukovitsj da han vant valget i 2012.
Først i ettertid pipler det fram informasjon om at, jo da - virkeligheten er langt mer komplisert enn det som opprinnelig nådde fram til våre stuer. Nå spekuleres det plutselig om mulig splittelse av den ukrainske nasjonen - og det flyter nytt blod i byer der tilhengere og motstandere av kuppmakerne tørner sammen.

Det blir til og med forsiktig løftet på andre slør: Og dermed åpnes et lite pent skue. Vi mistenksomme ante det nok. Men de som burde ha fortalt det holdt kjeft, eller de benektet fakta: USA spilte - sin vane tro - en aktiv rolle under opprøret i Kiev. Der pushet og fikset de, og dollaren satt løst. USA visste hva de ville - USA handler også på autopilot: Nasjoner som ikke udelt hyller Washington - i tide og utide - risikerer alltid å bli pådyttet USAs spesielle variant av demokrati, enten de liker det eller ikke. Folk må selv ta ansvaret for å ha valgt feil demokrati - feil ledelse.
Dette er selvsagt en påstand som faller på steingrunn her til lands. Men til gjengjeld er den en del av hverdagen i andre land, og særlig på det amerikanske kontinentet. Der i gården skal man være forsiktig med å velge egne veier. Dette er områder der demokrati og folkestyre bare gjelder så lenge folk flest velger “riktig“. Det fikk eksempelvis Honduras erfare i 2009 da den folkevalgte presidenten Manuel Zelaya ble kastet i et USA-påvirket kupp. FN protesterer, men ingen bekymret seg særlig i vest, verken i EU, NATO eller i Norge, for den saks skyld.

Venezuela hadde opplevd det samme noen år tidligere. Det var bare en formidabel folkelig popularitet som førte Hugo Chaves tilbake til makten etter kuppforsøket i 2002.
Men førte det til at respekten for demokratiet slo rot? Langt i fra. Ytre høyre har siden notorisk vært på gatene med voldelige aksjoner. Det hjelper lite at det taper valg etter valg, selv om USA blander seg aldri så mye inn i nasjonens indre liv. Seinest skjedde det ved kommunevalget i fjor der den sosialistiske fronten vant klarere enn noen gang tidligere. Også dette et valg preget av massiv internasjonal kontroll.
Men hva hjelper det så lenge det har utviklet seg til en yndet sport her til lands å utrope et hvilket som helst land som velger pyntelige varianter av sosialismen til verdensmestre i korrupsjon og vanstyre. Gode “demokrater” - og medier - begeistres over uro og kuppforsøk uten vilje til å titte bak kulissene for å søke årsaker. Og som “bestilt”: Snart rører den russiske bjørnen på seg!
Slik var det under den kalde krigen. Slik er det også i dag.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering