Vipa og Ole

Våren er kommet til mine breddegrader, snek seg innpå oss nærmest over natta. Plutselig er stålisen på vatnet blitt til en slags snerk som driver rislende fram og tilbake, dirigert av vindens lunefulle påfunn.

I kveld sitter jeg på “første benk” og lytter til fuglekorets tallrike variasjoner, fra tranens kraftige trompetstøt, til gullspurvens ivrige telling. Telleren er like ivrig hver vår, men kommer aldri lengre enn til syyyyyv! I skogbandet på andre siden av vatnet sitter storsangeren, den vemodige svarttrosten og fløyter ut i vårkvelden. I det berusende sangmangfoldet minner den meg om at alt likevel ikke er som det skal være. Det er noe som mangler denne lyse kvelden: Min gode vårvenn, vipa. Den elegante flygeren som med krappe vingeslag normalt sveiper over naboens beitemarker med sin karakteristiske, litt pistrende sang. Hvert år så lenge jeg minnes - og det er blitt lenge - har vipa vært blant de tidligste sommergjestene. Den sviktet aldri - ikke før i fjor. Da kom den ikke. Og heller ikke i år har den dukket opp. Den skulle vært her nå. Jeg lytter her jeg sitter på tunet, lytter og lytter. Kikkerten saumfarer de flate lett bølgende jordene som er så karakteristiske for kulturlandskapet på mine trakter. Men nei. Ikke en lyd. Intet å se. Det er et signal om at alt ikke er som det skal være her utom skigarden.

De som skjønner seg på slikt har lenge fortalt at vi vanskjøtter en natur vi er satt til å forvalte. Men vi har ikke hørt på dem. Vi har tatt de for gitt at den rikdom vi ble satt til å ivareta var av en seiglivet substans som ville overleve uansett hva slags prøvelser vi utsatte den for.

I dag vet vi - hvis vi VIL vite - at slik er det ikke. Våre forfedre greide sin del av jobben. Da stafettpinnen ble overrakt oss - de mest opplyste av alle generasjoner - skjedde katastrofen. Den vulgære grådigheten som har rammet oss hjemler liten tanke for de svake. Og de svakeste av de svake er tallrikt representert i det mangfoldige livet som omgir oss, dyr, fugler og planter som er av hengig av hvordan vi - med makt og myndighet - ter oss.

Det er meg en livslang gåte hvordan vi mennesker er skrudd sammen i en organisme som gjør oss mer avstumpet og mer grådig jo mer vi har. Hvordan en umettelig jakt etter penger og luksus notorisk driver oss til å rasere det som står i vår vei. Det synes eksempelvis å være evigvarende moralsk blant overklassen og det bedre borgerskap å kreve inntekter større en det man anstendigvis kan forbruke.

Det får meg til å tenke på Ole, et av de klokeste mennesker jeg har møtt. Og jeg var heldig. Jeg møtte ham som ung da jeg fortsatt var mottakelig for inntrykk og ikke blasert nok til å flire hånlig til “underlige” tanker.

Ole hadde en stor barneflokk og levde på en av de minst gårdene jeg har sett. Ei ku, en gris, noen høns, og et par sauer. I tillegg til småbruket var han veivokter. Syklet rundt med spade og rive fastspent til sykkelen. Det ble ikke store inntekten av dette, men mang en kopp kaffe og mang en god prat langs veikanten. Slik var det jeg møtte veivokteren, som haleheng til far min som gjerne diskuterte med “Røde Ole” som han ble kalt. Og ivrig rød var han. Og “underlige” tanker spredde han. På kjøkkenveggen hadde han et portrett av en kar som het Karl Marx. Det var første gang jeg møtte denne Marx. Og kunstneren bak portrettet het Ole.

Om våren samlet Ole måse-egg. Han måtte det, sa far min, for å spe på kostholdet til den store familien. Men aldri tok han mer enn ett egg i hvert reir. Når han skrapet mark opp av jordsmonnet når slitte veistumper ble reparert, tok Ole forsiktig vare på marken. La dem trygt inn i skogkanten, og la mose over. “De hadde livets rett“, sa Ole - “og gjorde god nytte for seg”.

Men som alle landsens folk var Ole jeger. En briljant skytter. Det måtte han være. Han hadde ikke råd til å kaste bort skudd. Da jeg ble eldre var jeg med på jakt. Det var en snedig opplevelse for en ungdom. Jaget vi opp et rypekull, skjøt han aldri mer enn to. Så forlot han den flokken og søkte nye jaktmarker. “Vi skal høste av overskuddet - og vi skal dele med andre, både folk og dyr”, sa Ole. Og ble fly forbannet en kveld da jeg lot meg friste til å bryte moralkodeksen.

Slik vandrer tankene denne vårkvelden. Det slår meg så intenst at hvis Oles livsfilosofi hadade vunnet blant min generasjon - hvis Oles respekt for alt som rørte seg rundt ham i skog og mark var blitt “hvermannsens“ tankegods i den vestlige “avanserte” verden - ville jeg hatt selskap med vipa, også i år.

Vi ville ha sluppet dramatiske meldinger om global temperaturøkning. Vi hadde unngått frykten for massive oversvømmelser, og villere og våtere vær. Vi ville unngått de tallrike og uhyggelige nyhetsoppslagene om at noe er grunnleggende feil med kloden vår. Feil man etter hvert må være både blind og døv for å tro at menneskeheten ikke bærer et betydelig ansvar for.

Jeg strekker meg etter kaffekoppen. Innholdet er blitt kaldt. Men kvelden er like vakker, - og svarttrostens vemodige sang er like betagende. Takk for at jeg møtte deg, Ole.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering