(Christian Larssen - nr. 12 - 2011) En gang da jeg var en smule yngre enn nå, og preget av uerfarenhetens optimisme, trodde jeg det var mulig å bygge sosialismen gjennom Arbeiderpartiet. Vi var mange som trodde det, og vi møttes rundt kafebord og på landsmøter som en sammensveiset flokk, sikre på seier bare vi fikk skuflet Håkon Lie og hans førkrigsgenerasjon til side. En av de sentrale aktørene var Arne Treholt.

Men seieren uteble. Rett nok ble veteranrekken stadig tynnere. Men det var ingen seier. Det var naturens gang. Vi som trodde at frafallet ville bli kompensert av tidligere AUF-kamerater med gnistrende øyne fra heftige debatter på sjenkestedet “Dovrehallen” i hovedstaden, innså snart at vi hadde levd på en illusjon. Gruppa falt fra hverandre.

Mange av de standhaftige “rene og ranke” forsvant i et politisk ingenmannsland. Vi mistet kontakten med hverandre. Tilfeldigvis kunne vi treffes noen ganger og utveksle noen ord, og kjente fjes dukket stundom opp på fjernsynsskjermen. Blant de hyppigste var Arne Treholt. Han var i ferd med å bli en politisk dux, en god sosialdemokrat med modifiserte meninger, ikledd garderober tilpasset “rørslas” øverste sjikt.

Så kom smellen en vinterkveld: Statssekretær Arne Treholt var arrestert, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Det hevdes at det finnes øyeblikk da tiden plutselig bråbremser, og en nesten ikke fatter hva en opplever. Dette var et slikt øyeblikk. En brutal verden utenfor frosne hyttevegger presset seg inn. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg har siden, i over en mannsalder fortsatt gått rundt usikker på hva jeg skal tro. Og jeg vet det fortsatt ikke.

Jeg har imidlertid latt det bli vane gjennom alle disse årene å dytte alle nye observarsjoner, teorier, og “beviser” ned i en mental sekk, rystet godt og gjort forsøk på å trekke konklusjoner.

Det er ikke blitt noen fasit av dette, men jeg er kommet til den slutning - som mange andre: Vi har å gjøre med en ung mann noe blendet av egen suksess og intellekt, som gjorde dumheter som uvegerlig dyttet han inn i faenskapen. Klassisk spion? Nei. En idiot som la hodet på blokka? Ja. Kanskje preget av vår ungdoms overmot, et overmot som hyppig førte til at vi “barsket” oss overfor POT - disse amatørene som fomlet med avlyttingsutstyr og avslørte seg gang på gang. Vi flirte av dem.

Arne Treholt flirte ikke lenger en vinterdag for 25 år siden. Mange av oss andre gjorde det heller ikke. Vi var dønn sikre på at han ville bli dømt. Uansett. Han MÅTTE bli dømt. Det er helt utenkelig å arrestere en statssekretær for deretter å si: Beklager, vi tok feil.

Mediene fulgt opp. Treholt ble tidenes største norske spion. Dømt fra første dag. Dømt HVER dag gjennom 25 år. Så fordømt dømt at påtalemyndigheter og politi så det som en livsoppgave å male i sort/hvitt koste hva det koste ville.

Verst ble det da det viste seg at Treholts gamle venner hadde overlevde den kalde krigen og mente tiden var moden for en nøktern gjennomgang av en prosess som aldri var særlig “skjemmet” av ønsker om objektivitet.

Gang på gang stanget spionen pannen i veggen. Slik skulle og måtte det være. Mannen VAR dømt og i skjærsilden skulle han forbli.

Men noen gir seg aldri. Det dukket opp en bok. Det kom vitneutsagn som var utrivelig for gamle POT-folk og påtalemyndighet. Også for Gjennopptakelseskommisjonen som tidligere hadde avvist forsøk på ny behandling. Det ble ny opphisset debatt. Det begynte faktisk å røyne på. Hvilket tilsa at nå MÅTTE det bli stopp. En gang for alle. Og slik ville det gå. Og slik gikk det selvsagt.

Men nå er man kommet til det stadiet at dissenterne også må knebles. Det rasles med trusler om represalier. Rettvesenet ønskes brukt for å skremme annerledes tenkende. Iallfall hvis de har hatt mot til å si hva de mente og trodde. Treholts forsvarer, Harald Stabell, blir forsøkt fratatt all faglig integritet av førstestatsadvokaten. Han har tillatt seg å stå på for sin klient må vite. Og sjefen for tidligere POT - PST - dundrer løs og krever at samme forsvarer skal be overvåkingspolitiet om unnskyldning.

Endelig har forfattere som har satt sterke indisier om juks i omløp fått beskjed om at de risikerer å bli trukket for retten.

Makta har kort sagt fått nok av obsternasighet. Nå skal det en gang for alle slås fast hvordan dette landet skal være møblert. Kommer du makta for nær, slik at tær blir ømme, er represaliene internasjonale, enten man lever i et såkalt demokrati eller ikke.

En del av maktens arroganse kjennetegnes ved at den gjerne bryter egne lover og regler, for ikke å snakke om demokratiske spilleregler. Hvis det anses nødvendig. Gang på gang skjer nettopp det. Derfor er det gnistrende logisk at til og med Gjenopptakelseskommisjonen hyller seg inn i et tåketeppe av hemmelighold. “Du skal ikke få se oss i kortene, du skal ikke få leke i våres gård“”. Det er budskapet til folk flest. “Det er vi som bestemmer hva allmuen har godt av å vite“.

Det lyder kanskje troverdig for noen. De som allerede har dømt, og holdt på med dømmingen i en mannsalder. For oss andre er det ikke beroligende.

De fleste av oss kjenner ikke sannheten, men samtidig er vi bombesikre på at den ikke fremmes med hemmelighetskremmeri eller trusler fra makta. Slik sett er det bare et nytt kapittel i Treholtsaken som er avsluttet. Arne Treholt har allerede bestemt seg for å stå på. Det bør han selvsagt, men hvor pokker tar han energien fra?

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

makt

treholt

makta


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering