(15 - 2012) Fra barndommens dager har jeg båret med meg et bilde fra virkeligheten som fortonte seg som en av livets gåter for en tiåring.

Det var den gang da saueflokker på vei til slakterhuset lot seg lede gjennom byens gater på vei til skafottet. Viljeløst diltet de etter ledersauen som var i bånd. Men til tider kunne vi ane et opprør. En liten gruppe kunne bryte ut og søke egne veier en stakket stund, men uten unntak: De sluttet rekkene og løp etter alle de andre når de sto foran slakterhusets port. 

Denne barndommens forunderlighet fikk ny næring da valgresultatene fra Hellas tikket inn:
Representanten for røverne, de konservative, som bar hovedansvaret for overklassens ran av vanlige lønnstakere, som logret til EUs brutale krav om fortsatt utarming av folk flest, som ikke representerer annet enn politisk elendighet for underprivilegerte skulle bli den store stemmesankeren.

Uten håp om en framtid, uten begeistring, men preget av usikkerhet og frykt for morgendagen diltet velgerne etter ledersauen.

Det skjedde etter en forunderlig valgkamp der intet ufint virkemiddel forble ubrukt fra høyresiden: Skremsler ble et av de viktigste i demokratiets navn.

Verst var det kan kanskje da det “demokratiske” Europa, norsk venstreside inkludert, satt musestille og lot den dønn reaksjonære tyske avisa Bild hemningsløst kaste seg inn i gresk valgkamp og fortalte grekerne at det ville gå rett til helvete med dem hvis de ikke snudde venstresiden ryggen.

For den som har tråkket på denne jorden en stund var budskapet lett gjenkjennelig. Her møtte vi en frisk og oppegående variant av 60-tallets ytre høyre. “Springer-pressen” som på det mest brutale ledet høyreekstremismens korstog mot det tyske studenopprøret.

Avisen som drev den reneste klappjakten på studentlederen Rudi Dutschke, som senere ble skutt av en høyreekstremist. Utrolig nok overlevde Dutschke attentatet, men døde av ettervirkninger noen år etter.

Den gang skapte Bilds journalistikk massive demonstrasjoner, ikke bare i datidens Vest-Tyskland, men i hele Vest- Europa, Norge inkludert.

Og nå slår den til igjen, med historisk freidighet: Nasjonale grenser har ingen betydning for den tyske storavisa. Den unnser seg ikke for å skape angst og frykt over landegrenser. Det er den tyske hoven som skapte massivt raseri for en generasjon siden. Men som knapt forårsaker løftede øyenbryn i vår tid.

Tydeligere kan det knapt illustreres hvor massivt makten er konsentrert førti år etter at det europeiske kontinentet ble rystet av rasende ungdommer og arbeidere som fylte gatene i en folkelig reaksjon på overklassens misbruk av makt.

Grekerne tapte denne kampen. De våget ikke å stå i mot en overmektig og brutal fiende. De hadde lite å stille opp mot en internasjonal mediafront som ikke en gang forsøkte å kamuflere at de går reaksjonens politiske ærend.

Selv her til lands er media sklidd så langt mot høyre i sin påståtte uavhengighet at det høyresosialdemokratiske partiet PASOK omtales som sosialistisk, og partier som gjennom år har applaudert overklassens systematiske ran av det greske folk som “demokratiske”. Det er like langt unna en reell virkelighetsbeskrivelse som samme medias omtale av grekere som “late“.

Nåvel: Vi har denne forsommeren opplevd et drama i et lite land med få venner om det aldri så mye er medlem av EU. Slik sett bør EU være mer strippet for troverdighet enn hva selv de mest ihuga EU-motstandere kunne tenke seg ville være mulig.

Men selv nå når den foreløpige fasiten er skrevet er intet sagt om fortsettelsen. Det finnes ingen varig seier bygget på misbruk av makt og skremsler.

Det finnes heller ingen seier som kan eksporteres når den bygges på økonomisk undertrykking. Vel lot grekerne seg skremme denne gang, men bak dem står en hær av arbeidsledige og underbetalte i land som Spania, Italia, Hellas og Portugal.

Fortsatt kapitalistisk vanstyre tilsier at det bare er snakk om tid før neste kapitel blir skrevet. Foreløpig håper EU-dominansen at folk lar seg kjøpe av kortsiktige virkemidler.

Selvsagt kan det hjelpe i en overgang å bygge motorveier og desslike og annen form for infrastruktur. Men med grunnleggende skjevheter i samfunnet vil samfunnsstabilitet være en umulighet. Dessuten: Selv om det ikke ser slik ut: Det finnes en grense for politisk makt selv i mediahus som Springer og Murdoch og desslike. Det har vi sett tidligere.

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering