Simon Tong: www.si.smugmug.com
Simon Tong: www.si.smugmug.com

(Nettutgaven - Februar - 2011) Petrino DiLeo forklarer hvordan Goldman Sachs og andre storbanker iscenesatte Hellas’ finanskrise for deretter å regne ut hvordan de kunne tjene penger på den.

Av Petrino DiLeo , bearbeidet for Friheten av Steinar Sagen.

 

3. mars 2010

Mens ryktene svirret, var ett i alle fall klart; uansett åtgjerder, så ville de medføre forkrøplende innskrenkninger for de greske arbeiderne. Dessuten begynte noen å stille spørsmål ved rollen storbankene spilte; gjorde de krisen verre, for deretter å profitere på den?

Spesielt fremstod spørsmålet om bankfolk dysset ned størrelsen på Hellas’ gjeldssituasjon og deretter brukte sin innsideinformasjon til å spekulere i misligholdelse av lånene.

Goldman Sachs er i sentrum av granskningen, skriver DiLeo den 3. mars. Ferske rapporter viser at firmaet konsulterte Hellas så langt tilbake som i 2000 om måter landet kunne pådra seg mer gjeld på. Denne gjelden kunne man skjule ved å pakke den inn i komplekse verdipapirer som deretter ble regnet som eiendeler. (Min uth.) Det var samme sort finansiell triksing som bidro til det massive boligsalget i USA, på sviktende premisser som endte med katastrofe for millioner av mennesker.

Ved å skjule sin nye gjeld kunne Hellas omgå de strenge betingelsene for statsbudsjett som EU påfører sine medlemsland.

Og som om dette ikke var galt nok ser det ut til at Goldman brukte sin innside-kjennskap til Hellas’ prekære finansielle situasjon til å vedde på en potensiell misligholdelse av lånene. Takket være sine kompliserte finansielle manøvre risikerer superbanken å begå drap i tilfelle Hellas’ manglende betalingsevne eller behov for nødhjelp.

Den straffeskyldige her er en gammel kjenning. Goldman og andre spekulanter bruker ’bytte (min uth.) av mulig misligholdelse av kreditt’ (se også neste avsnitt om credit default swaps, forkortet CDS) i deres hasardspill på muligheten for at Hellas kommer til å misligholde sin gjeld, altså at landet ikke vil være i stand til å betale sin gjeld i tide.

En CDS er en slags forsikringspolise som trer i kraft hvis en spesiell obligasjon eller et annet verdipapir misligholdes. Den tilsynelatende hensikt med disse CDS-ene , derivatives, (på norsk derivater eller avledninger av noe opprinnelig, min anm) er at de store investorene skal oppnå finansiell beskyttelse mot den mulighet at et antall av deres investeringer skal kunne gå galt. Ideen er at firmaene som utsteder CDS-er godtar å innfri det den opprinnelige debitoren skyldte.

Disse swappene var populære da mengden av råtne pantelån (boliglån, min anm.) eksploderte – de ble antatt å være en forsikring for investorer som kjøpte verdipapirer som var basert på et stort antall lån som ble rettidig tilbakebetalt.

Det låter fint i teorien, men der er enorme problemer med CDS.

En grunn er at markedet for bytte (swaps) er komplett uregulert og de blir ikke handlet på offentlige børser.

Dessuten er der ingen grense for hvor mange CDS-er som kan skapes og tildeles. Derfor kan markedet svelle til mange ganger størrelsen på de opprinnelige verdiene av eiendelene eller investeringene som blir ”forsikret”. Slik skapes der risiko for at CDS-er kan snu fra å være en finansiell forsikring til et spill for spekulanter om hvorvidt huseiere, selskaper - eller hele land (min uth.) – vil misligholde sin gjeld.

Mangelen på regulering tillot CDS- markedet å svelle til en slik enorm størrelse at bevegelser i prisen på derivater kan påvirke realøkonomien. Siden år 2000 har markedet for slike bytter (swapper) est opp fra 900 milliarder dollar til mer enn 36 trillioner dollar. (18 – atten – nuller, om jeg må be…, min anm.)

CDS-er hjalp til med å drive frem assuranseselskapet AIGs insolvens. (AIG, forkortelse for American International Group, er en u.s.a.nsk forsikringsgigant på leirføtter, hvis den ennå eksisterer. Min anm.). AIG hadde utstedt så mange swaps som skulle støtte verdipapirer basert på pantelån at da U.S.’ boligmarked brøt sammen, nasjonaliserte regjeringen AIG og pumpet milliarder av dollar inn i selskapet slik at det kunne innfri sine swapper.

På grunn av alt dette kan komplekse derivater (verdipapirer hvis pris er avhengig av prisen på de ”underliggende aktiva”, som igjen er avhengig av den løpende verdien på fordringene som igjen er bestemt av prisen på panteobjektet samt skyldnerens evne til å betale avdrag og renter på lånet. Denne definisjonen er hentet fra Rune Skarsteins artikkel ”Finanskrisas bakgrunn” som igjen har stått i tidsskriftet ”Etikk i praksis”, nr. 2/2009, utgiver Tapir Akademisk Forlag, Trondheim) ha en massiv destabiliserende effekt på økonomien – noe som fikk den superrike investoren, Warren Buffet, til spontant å kalle dem for ”finansielle masseødeleggelsesvåpen.”

Viktig er det at investorer faktisk ikke behøver å eie de verdier som de arrangerer en swap for å dekke. Slik kan swappene bli et verktøy for veddemål (gambling) om hvorvidt mislighold vil oppstå – og de kan til og med bidra til at mislighold finner sted.

Dette er motstykket til om en eller annen i en gate kjøper en brannforsikring på en persons hus – for deretter å innkassere forsikringssummen når huset brenner ned. Med andre ord; forsikringssvindel. Men på Wall Street anvendes samme sort aktivitet på finansielle investeringer - kalt nakne CD-er – og de anvendes helt legalt.

I Hellas’ tilfelle ser det ut til at spekulantene har skjøvet landet nærmere mislighold.

Den økende etterspørselen etter CDS-er som skal dekke Hellas har gjort det stadig vanskeligere for landet å skaffe penger med nyutstedte obligasjoner med- mindre det betaler en skyhøy pris – hvis landet i det hele tatt er i stand til å skaffe kjøpere. Dette igjen øker etterspørselen enda mer, og så videre, slik den onde sirkel spiller ut.

Denne praksis tvang Sentralbanksjef Ben Bernanke (U.S.A.s Federal Reserve Chair) – neppe noen kritiker av Wall Street – til å innrømme forrige uke (denne artikkelen ble altså skrevet den 3. mars!, min anm.), ”Å bruke disse instrument-ene på en måte som med hensikt (min uthevning) destabiliserer et selskap eller et land, er … er motproduktivt (counterproductive)”. (Stammingen viser altså at det kostet den gode BB noe å ta så sterke ord i sin beskjedde munn! Min anm.)

I Hellas’ tilfelle startet den stormartede brannen (firestorm) i oktober 2009 da regjeringen avslørte at den hadde et budsjettunderskudd som beløp seg til 12,7 prosent av dens bruttonasjonalprodukt (BNP). Alt i alt er Hellas’ gjeld 300 milliarder dollar. I prosent av BNP er dette tre ganger mer enn grensen for medlemslandene i EU.

Bekymringene over Hellas – sammen med Portugal, Italia og Irland – har rystet tilliten til EU-valutaen, euroen, og fått EU til å presse Hellas til øyeblikkelig å bringe sine bøker i orden. (Egentlig mener han vel finansene!? Min anm.)

Den greske regjeringen lovte å kutte gapet til 3 prosent av BNP innen 2012 ved å fryse lønningene i offentlig sektor, og øke skattene. Den økte skatten på drivstoff tidligere denne måneden (altså mars, min anm.) og har annonsert en serie andre handlinger inkludert å motivere grekerne til å samle kvitteringer for varer og tjenester – som for eksempel drosjeturer - i et forsøk på å bekjempe skatteunndragelse. Men mer smertefulle kutt finnes på lager.

Hellas har frist til 16. mars til å overbevise EUs finansministre og EU-kommisjonen om at de skritt de allerede har annonsert er nok. Den trenger også å låne eller refinansiere 72 milliarder dollar – hvorav nesten halvparten forfaller i april og mai (2010, min anm.)

Den renten Hellas vil måtte betale på obligasjoner som kan skaffe disse pengene vurderes i øyeblikket (altså mars, min anm.) til 7 % - nesten det dobbelte av hva Tyskland må betale for å låne og 3% høyere enn Hellas’ lånekostnader før denne krisen.

Dette er resultatet av investorers veddemål på forskjellige måter om greske obligasjoner. Problemet har utløst slik misnøye og irritasjon at den tyske regjeringen prøver å identifisere spekulanter i Hellas for å hindre dem i å profittere på kausjon. (Min anm,: Jeg forstår dette slik at Tyskland hadde tenkt å ”hjelpe Hellas med penger”, for å si det enkelt og barnslig, men at man fryktet at parasittene vil slurpe i seg også de pengene.)

Her er det Goldman Sachs’ skadelige innflytelse gjør seg gjeldende. I 2001 rådet Goldman Hellas til å omskape noe av sin gjeld til derivater som så kunne regnes som eiendeler (Min uth. Ingen dårlig tryllekunst! Skulle ønske jeg kunne gjort det samme med mitt banklån! Min anm.) i stedet for forpliktelser. Derved ville man kunne skjule det reelle gjeldsnivået. Som The New York Times beskrev det: ” Som i den amerikanske boliglånskrisen og AIGs implosjon (sammenbrudd p.g.a. en trykkbølge som går innover. Min anm.) spilte finansielle derivater en rolle i den raske økningen av Hellas’ gjeld. Instrumenter utviklet av Goldman Sachs, JPMorgan Chase og et vidt spekter av andre banker, satte politikerne i stand til å maskere den økende opplåningen i Hellas, Italia og muligens annetsteds. Kritikere sier at slik gjeld, fordi den ikke er notert som lån, villeder investorer og kontrollører om omfanget av et lands forpliktelser.

En rapport i den tyske avisen FAZ (kan være Frankfurter Allgemeine Zeitung. Min anm.) indikerer at AIG solgte CDS-er på Hellas. I siste ende førte dette til at Hellas ble i stand til å låne 1 milliard euro uten å legge beløpet til i sin offisi-elle gjeldsoversikt – og ifølge Bloomberg fikk Goldman utbetalt 300 millioner dollar for å ha arrangert handelen. (En milliard = tusen millioner. Goldman fikk de altså nesten 1/3 av lånet! Min anm.)

Og det var bare en handel (min uthevn.). Ifølge New York Times ga Aeolos - en lovlig enhet skapt i 2001 - Hellas kontanter på forskudd i bytte for fremtidige landingsavgifter på landets flyplasser. En lignende handel i år 2000, kalt Ariad-ne, gjorde noe lignende med inntekter fra Hellas’ nasjonale lotteri. Lignende handler ble strukturert av Goldman og andre banker, også europeiske.

I 2009 kom Goldman på besøk igjen. Et lag ledet av Goldman President, Gary Cohn, foreslo at Hellas skulle skyve gjeld fra sitt helsesystem inn i fremtiden ved å skape enda et sett med derivater. Forslaget ble avslått. Men Goldman var ikke slått ut. De lastet opp CDS-er som dekket et mislighold fra Hellas’ side.

”Wall Street, ledet av Goldman og AIG, hjalp til med å skape gjeld for deretter å hjelpe til med å skape hysteri omkring mulige mislighold,” (min uth.) skrev Marshall Auerback, professor i økonomi ved University of Missouri – Kansas City. ”Ettersom prisene på CDS-er stiger og Hellas’ kreditverdighet bryter sammen, stiger den rentesats landet må betale på sine utstedte obligasjoner. Dette vil igjen fyre opp under en dødsspiral fordi landet da ikke kan kutte pengeforbruket eller forhøye skattene tilstrekkelig til å redusere underskuddet.”

Det samlede beløp av CDS-er på Hellas’ gjeld nådde 885 milliarder dollar i februar 2009, opp fra 38 milliarder et år før det igjen, ifølge Deposit Trust and Clearing Corporation som ettersporer byttehandelen. Som et resultat av disse aktivitetene undersøker nå Securities and Exchange Commission og Federal Reserve Bank (U.S.A.s nasjonalbank, tilsvarende Norges Bank, min anm.) rollen Goldman spilte. Men gitt den taktfulle behandling Goldman fikk – for ikke å nevne i hvilken grad banken allerede har blitt kausjonert for (bailed out) av regjeringen – virker det høyst usannsynlig at noe som helst vil komme ut av disse forespørslene. Som Gretchen Morgenson skrev i New York Times:

” Hvis fortiden er prologen, kan vi kanskje komme til å få se et tilfelle eller to komme ut av denne undersøkelsen fem år fra nå av. Faktum er at CDS-er og andre komplekse derivater, som selv har bevist at de er instrumenter for masse-ødeleggelse, fremdeles er veletablert innenfor vårt finanssystem tre år etter at vår økonomi nesten ble bragt i kne.”

Verre enda; det er nå klart at U.S.A.s regjering vil gjøre hva som helst som skal til for å kausjonere (bail out) for firmaer og holde dem solvent (betalingsdyktig, min anm.) selv når deres hasardspill eksploderer opp i ansiktet på dem. Denne implisitte garanti kommer bare til å oppmuntre mer ryggesløs oppførsel.

MENS GOLDMAN håver inn penger og sannsynligvis går skadesløs etter å ha hjulpet til å forårsake krisen, står den greske arbeiderklassen foran en brutal straff.

I løpet av de siste månedene har den greske regjeringen allerede annonsert lønnsstopp, kutt i bonuser, brutale skatteøkninger og pensjonsnedsettelser som er ment å skulle spare omkring 6-7 milliarder dollar. Nye tiltak som kan komme til å bli deler av en redningsplan, snekret sammen av EU, kan komme til å inkludere en 2 prosents økning i merverdiavgiften som allerede er 19 % - høyere drivstoffpriser og avskaffelse av en av de to tilleggsmåneders lønnsutbetaling som mottas av arbeidere i offentlig sektor og ansatte i mange private firmaer.

Med andre ord; kostnadene ved Hellas’ mislighold overlates til arbeiderne.

Videre; Tysklands involvering i kausjonen skaper et kappløp mot bunnen gjen-nom nasjonale grenser i Europa. ”Tyskland har, de to siste årene, vært gjennom en meget smertefull sosial reform som betyr innskrenking i rettigheter og i de sosiale godene. Pensjonsalderen vil bli satt høyere,” sa Thomas Klau, i Europarådet for Utenlandske Forhold, til New York Times. Tyskernes argument er: ”Hvorfor skal våre arbeidere arbeide til de er 67 år for at grekerne skal kunne slutte når de fyller 65?”

De barske tiltakene i Hellas vil til slutt gjøre tingene enda verre. Som økonomene Simon Johnson og Peter Boone skrev, spartanske program i Hellas og andre land med høy lånegjeld kunne ”massivt innskrenke etterspørselen, senke lønningene og redusere arbeidsstyrken i offentlig sektor. Sist vi så den slags drastiske skattemessige og finansielle innsparinger – da nasjoner ble bundet til gullstandarden – bidro det til å sette i gang Den Store Depresjonen i 1930 – årene.”

I tillegg; privatisering – også gjennomført etter press fra firmaer innen finans, som Goldman – betyr at tidligere inntekstkilder for regjeringene, som f. eks. veiavgifter, ikke lenger er i statens hender. Dette setter den enda mindre i stand til å betale sin gjeld.

Slik kan lønnskuttene og innstramningene ende opp med å øke antall mislig-holdelser og derved nødvendiggjøre en ny runde med reduksjoner – nettopp når regjeringene burde øke budsjettunderskuddene for å sette arbeidsløse i virksom-het, betale velferdsgoder og stimulere den økonomiske aktiviteten. Det er kost-nadene for den onde sirkel bankgangsterne (the banksters) satte i bevegelse.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

hellas

finans


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering