Når øldebatten er ferdig

Ved inngangen til SVs landsmøte sist helg kunne NRK fjernsyn berette om siste nytt fra partiets programkomite. Det som ble prioritert på skjermen var komiteens forslag om å legalisere salg av øl døgnet rundt. Du verden!

IKKE VET JEG hvilke kløktige hjerner det var som hadde funnet ut at dette fortjente førsteprioritet når nyheter fra komiteens innstilling først skulle slippes ut. Men det kan være det samme. Meldingen indikerte uansett hva det er vårt “venstresosialistiske” regjeringsparti finner bryet verd å bruke tid på i tider som disse. Særlig satt opp mot en annen nyhet som ble sluppet ut på samme tid:
NORGE BLE UTROPT som uoffisiell “verdensmester” i bombing under krigen i Libya i 2011. Eller formulert mer pyntelig:
“VIDE FULLMAKTER GJORDE at Norge kunne ta bombeoppdrag i Libya som var for politisk sensitive for våre allierte.”

HØRTE JEG RIKTIG? Jo da. Den kanadiske sjefen for krigføringen, general Charles Bouchard skal ifølge Klassekampen ha slått fast at “Dere (Norge) var landet man kunne gå til når man trengte å få ting gjort. Dere gjorde ting ingen andre ville gjøre”.

OG SLIKE “TING” som våre kampfly gjorde, svinger det vitterlig av: Til sammen slapp norske fly 567 bomber under Libya-krigen i 2011! Vi sto med andre ord i spissen for å bombe et land sønder og sammen! Ikke vet jeg hvor mange mennesker vi massakrerte. Men ingen skal fortelle meg at påstanden om at vår krigsmaskins dyktighet til å sile ut menn med våpen fra sivile afghanere er så unik at ingen uskyldig blodsdråpe ble spilt under krigens ragnarokk.

TVERT IMOT, DEN kanadiske generalens utsagn tyder på at gikk han til nordmennene fikk han utført møkkajobber “ingen annen ville gjøre”. Så får hver og en av oss reflektere over hva våre bomber gjorde som amerikanerne, engelskmennene og franskmennene ikke våget.

OG DETTE SKJEDDE i regi av “Europas mest progressive regjering” for å sitere SV-topper.
EN REGJERING HVIS politikk samme parti har betydelig innflytelse på, ifølge samme kilder.
OG MED DETTE som bakgrunnsteppe må de også finne seg i å stå til rette for regjeringens politikk.

FØLGELIG ER DET et parti tilgriset med blod fra en sinnsyk slagmark som samlet seg til landsmøte forrige helg. Og det tynget åpenbart ikke det gamle fredspartiet. I alle fall ikke så mye at Norge som aktiv krigspådriver de siste årene ble nevnt med et ord da partiets status og viktigste oppgaver ble ramset opp ved landsmøtets innledning.

DETTE ER DESSUTEN en politikk som tydelig har gitt norsk mersmak. Det finnes vel knapt lenger en slagmark et sted i verden som ikke våre toppolitikere fortløpende vurderer som et mulig nytt krigsspill vel egnet for “fredsbevarende innsats” av norske soldater, fly, bomber og granater. Det neste blir kanskje Syria. Vi venter bare på klarsignal fra USA og EU. I mellomtiden: Ikke et pip fra fredspartiet.

JEG ER FULLT ut klar over at dette er en subjektiv ytring. Det finnes fortsatt fredskrefter i SV, likeledes som det finnes andre spredt rundt i det politiske landskapet. Virkeligheten er imidlertid at de er tause. Aldri siden siste krig har venstresiden og fredskreftene vært så politisk lammet. Aldri har media som kollektiv vært så unisont servile. Ikke en gang under den mest frosne epoken av den kalde krigen har fordummingen vært så massiv. Den gang kunne vi i alle fall søke trøst i at Håkon Lie skummet av raseri over at “kommunistavisen” Dagbladet av og til åpnet spaltene for politiske dissentere, i tillegg til at de hadde skarpe penner i egne rekker. Vi hadde uredde selvstendig tenkende kulturarbeidere som tok demokratiet på alvor og mente det var en plikt å engasjere seg i samfunnsdebatten, og som det var vanskelig å sette munnkurv på. Opp gjennom hele etterkrigstiden fantes det til og med dissentere i Arbeiderpartiet som aldri bøyde nakken. Og universiteter og høyre læreanstalter var arenaer for politiske brytninger.

I DAG ER det taust i skyggen av et bombende “fredsparti” som åpenbart synes det er viktigere å være dyktigst i NATO-klassen enn å leve opp til de beste av partiets progressive tradisjoner.

567 BOMBER BLE sluppet ned over Libya fra norske flygende krigsmaskiner. Smak på dette tallet; et halvt tusen individuelle infernoer av brann og lidelser på bakken. Når jobben er gjort, reiser vi hjem og hyller våre helter med all verdens medaljer og bravour. Noen krigserfaringer rikere.

FRA TID TIL annen hender det jeg dukker opp av depresjonen i undring over om det finnes noen som stiller samme spørsmål som jeg: Vil det noen gang bli slutt på krigslysten? Eller rettere sagt: Hvor er de politiske kreftene som innser at vi ikke kan fortsette å bombe andre nasjoner sønder og sammen og drepe tusenvis av mennesker fordi vi ikke liker politikken deres. Når dukker det opp en erkjennelse om at det i praksis er umulig å bombe og massakrere et land til demokrati? Når SV er ferdig med øldebatten?